FOTO: hans rosling foto Guido van Nispen flickr cc

Roslings metode

Professor Hans Rosling har tatt et altfor tidlig farvel med verden. En ting er helt klart: Arven og metoden hans vil leve videre. Det må den, ellers ser det mørkt ut for verden.

«Han kom fem minutter før innledningen og spurte om jeg kunne skaffe ti doruller. Han skulle bruke dem til å snakke om befolkningsveksten i verden»

7. februar 2017 mottok verden den triste nyheten om at den enestående kunnskapsformidleren og underholderen («edutainer» som han beskrev seg selv), den 68-årige professoren Hans Rosling, var død, etter ett år som kreftsyk.

Han har stort sett brukt sitt voksne liv på å gjøre oss klokere, men ble verdenskjent etter en TED-talk i 2006.  Her presenterte han blant annet den første såkalte «sjimpansetesten»: Han målte kunnskapene om barnedødelighet blant studentene sine, og fikk oppsiktsvekkende resultater.

Studentene skåret dårligere enn hva en sjimpanse ville gjort, de oppnådde altså dårligere resultater enn «tilfeldig».

Hans Rosling med doruller. Foto Overseas Development Institute/Fickr cc
Hans Rosling med doruller. Foto Overseas Development Institute/Fickr cc

Vi nordmenn kommer ikke bedre ut. I en av Roslings spørreundersøkelser viser det seg at nordmenn tror langt færre barn kan lese og skrive, langt færre barn er vaksinert og at verdens befolkning lever mye kortere enn det som er tilfellet.

Folk svarer betydelig dårligere enn en sjimpanse ville gjort.

Halvparten av alle nordmenn tror andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er dobbelt så høy i dag sammenlignet med for 20 år siden. Det riktige er at andelen nesten er halvert, fra 40 prosent i 1990 mot rundt 20 prosent i dag.

«– Det er tre svaralternativer på spørsmålene vi stiller. Folk svarer betydelig dårligere enn en sjimpanse ville gjort. Den ville i alle fall hatt en tredjedel rett. Så dette dreier seg ikke om vanlig uvitenhet, men om en uvitenhet som aktivt blir opprettholdt, har Rosling sagt om undersøkelsen.

Som Gapminder-stiftelsen skriver på sine nettsider: «Bare forutinntatthet kan få oss til prestere dårligere enn tilfeldig».

Kjærlighet til fakta

Rosling studerte statistikk og medisin og ble først utdannet lege. Senere ble han professor i internasjonal helse ved Karolinska Institutet i Stockholm. De siste ti årene viet imidlertid Rosling sitt liv til stiftelsen han grunnla i 2005, «Gapminder».

Hans Rosling på Zerokonferansen i 2012. Foto: Zero/Flickr cc
Hans Rosling på Zerokonferansen i 2012. Foto: Zero/Flickr cc

Stiftelsen gjennomfører blant annet undersøkelser som beskrevet over om globale mønstre og makrotrender innen for eksempel helse, økonomi og miljø. De avdekker store kunnskapshull i befolkningen og produserer kunnskap som fyller ut disse: «Når vi møter uvitenhet, ønsker vi å finne kuren. Noen ganger må fakta bare leveres. Men i mange tilfeller kan fakta være vanskelig å akseptere, fordi de ikke stemmer med andre misforståelser. De virker kontraintuitive. I disse tilfellene må vi finne opp nye enkle måter å forklare dem på».

Han forenklet uten å fordumme.

Det er Roslings metode som har gjort ham verdenskjent. Episoden beskrevet innledningsvis er slik en tidligere ansatt i et stort norsk parti minnes ham på Facebook. Det er betegnende for pedagogen Rosling: Han forenklet uten å fordumme. Illustrert med gode eksempler og historier. Som i foredraget hans om kvinner i arbeidslivet og økonomisk vekst, som han illustrerer gjennom en fortelling om hvordan hans eget liv ble forandret da hans mor fikk tilgang på sin første vaskemaskin.

Eller gjennom en imponerende og underholdende framstilling av statistikk, som når han knuser mytene om sammenhengen mellom religion og fødselsrater blant annet ved å bygge et tårn av emballasjen fra publikums utdelte notatbøker. Rosling benytter seg også av imponerende egenutviklede grafiske fremstillinger av statistikk, som gjør det mest kompliserte datasett mulig å forstå for selv et barnehagebarn (jeg har testet). Programvaren ble solgt til Google i 2007.

Uvitenhet er et demokratisk problem

Siden Roslings første TED-foredrag i 2006, har hans totale mengde foredrag blitt sett over ti millioner ganger. Gapminders mål er enkelt: å bekjempe ødeleggende uvitenhet med et faktabasert verdensbilde som alle kan forstå. Det har aldri vært viktigere.

Kampen mot uvitenhet har aldri vært viktigere. Foto: USAID/ Flickr cc
Kampen mot uvitenhet har aldri vært viktigere. Foto: USAID/ Flickr cc

Valget av president Donald Trump i USA blir av mange sett på som en farlig konsekvens av uvitenhet, og på hvordan man med økonomisk eller politisk makt kan slå mynt på manglende kunnskap og forutinntatte holdninger. Brexit blir omtalt på samme vis. Ifølge Google var de to søkene som toppet statistikken etter nei-et i folkeavstemningen om medlemsskap i EU «Hva er Brexit» og «Hva er EU». Det er et demokratisk problem når valg blir tatt på helt feil grunnlag, utfra en feilaktig oppfatning om hvordan verden egentlig ser ut og hva som skal til for å forbedre den.

Svogerforskning, som det også kalles.

Vi ser også tendenser til dette hjemme. Ulvedebatten er et eksempel på en debatt som overskygges av føleri, og sjelden preges av kunnskapsbasert diskusjon. Et annet eksempel er denne ukas innlegg om velferdsordninger og unnasluntrere, ført i pennen av DDE-musiker Bjarne Brøndbo.

Innlegget er en lang tirade av feilaktige antakelser og påstander som ikke underbygges av fakta. Det betyr ikke at problemstillingene Brøndbo reiser i innlegget sitt ikke er gode – mange av dem er også betimelige. Problemet er at enhver mulighet for å finne fram til de gode løsningene forvitrer når faktagrunnlaget for diskusjonene våre er riv ruskende galt. Da adresserer vi ikke problemene vi burde. Det skal mye til at løsningene da vil fungere.

Dessverre skal han ikke være her for å fortsette den kampen.

Det er ytterligere problematisk at innlegget er likt og delt av flere av landets velinformerte hoder – hoder som vet at innholdet i kronikken er feil, men likevel velger å bruke det som et sannhetsvitne i diskusjonen fordi innlegget konkluderer likt som de selv gjør. Da er det ikke så nøye om de i slengen bidrar til å opprettholde stereotypier og fordommer.

Svogerforskning

Det Brøndbo gjør, gjør vi alle fra tid til annen. Vi generaliserer på bakgrunn av egne erfaringer og overtatte erfaringer fra foreldre, venner og andre vi har rundt oss. Svogerforskning, som det også kalles.

Hans Rosling. Foto Neil Fantom/ Flickr cc
I påvente av en ny Rosling som kan hjelpe oss på vei mot en mer faktabasert debatt, må vi ta ansvar selv.. Foto Neil Fantom/ Flickr cc

Disse holdningene er «ofte motstandsdyktige mot forandring fordi holdningene ofte inngår i sosiale sammenhenger og blir en del av hvordan man oppfatter seg selv». Derfor bestemmer holdninger også hvordan man videre forholder seg til ny informasjon. Med andre ord: Har man først havna på feil spor, er det vanskelig å komme seg ut av den.

Hans Roslings ønske om å bidra til at flere danner holdningene sine på bakgrunn av kunnskap var tilsynelatende en nytteløs kamp. Dessverre skal han ikke være her for å fortsette den kampen. Mer enn noen gang trenger vi fakta, i en virkelighet der flere ser ut til å lete etter sannheter og fakta som underbygger det man trodde fra før.

Vi ser det i kjølvannet av Trump-valget, der det nylig oppståtte begrepet «alternative fakta» er i bruk daglig. Vi ser også flere eksempler her hjemme på at vi i mindre grad utfordrer vårt eget verdensbilde.

Det kan gjøre vondt å få verdensbildet sitt utfordret.

Integreringsminster Sylvi Listhaugs (Frp) pressekonferanse på egen Facebook-side, uten innblanding av forstyrrende journalister, hadde over 150.000 seere. Listhaugs rådgiver omtaler stuntet som en «nyttig plattform for å avlive myter og svare på spørsmål».

Det problematiske er hvilke myter som opprettholdes.

Å gi den faktaen som ikke passer med vår egen oppfatning av virkeligheten mindre plass enn annen, er noe vi alle blir fristet av. Det kan gjøre vondt å få verdensbildet sitt utfordret, og bli avkrevd å tenke gjennom nye sammenhenger på nytt. Men slik kan vi sørge for at verden går framover.

I påvente av en ny Rosling som kan hjelpe oss på vei, må vi ta ansvar selv. For eksempel gjennom å så ofte vi kan stille oss selv spørsmålet som Bjarne Brøndbo gjør så fint i sangen: «Ka e d du trur, ka e d du veit?»

nyhetsbrevet