Selvfølgelig bør politikere bruke mindre tid på Facebook! Enig?

Denne uka ble norsk offentlighet skjenket ytringer som denne:

Denne:

(Hvor Jan Tore Sanner meldte seg på i kommentarfeltet med «selvsagt snakker vi om jul og er stolte av våre tradisjoner».) Og denne:

Det er lov å si juleball

For å gjøre unna det faktiske først. Selvfølgelig skal det være lov å si julemat og juleball. Det er omtrent ingenting som tyder på at det i det hele tatt finnes noen som mener det motsatte. Ukas kulturkrig bygger på en uttalelse fra en enkeltlærer og en anonym bestemor i Seljord, gjengitt i Telemark Avis, om at skolen bruker ord som tradisjonsmat istedenfor julemat for å inkludere elever.

Like lite tyder på at muslimer har noe som helst med saken å gjøre, som nettsider som Resett, Document og Human Rights Service (HRS) kategorisk fastslo («skoleledere legger seg flate for islamister», skrev for eksempel Rita Karlsen i HRS). Kjell Ingolf Ropstad antydet det samme når han i en kommentar til NRK sa at “vi feirer jul i Norge. Det er jeg helt sikker på at alle innvandrere også setter pris på å lære om hvordan vi gjør”.

Rådmannen i Seljord sier til Filter Nyheter at de aldri har fått klager fra muslimer på bruken av ordet jul, men at de for flere år siden endret ordet juleball til avslutningsball for å inkludere noen elever fra Jehovas vitner i fellesskapet.

Det er ikke kulturkrig vi trenger å snakke om. Det er engasjement.

Det har vært snakket og skrevet mye om USA-importen «krigen mot jula», kulturkrig og identitetspolitikk de siste dagene. «Pinlig julefarse fra Høyre», skrev Aftenposten på lederplass. «Dette er en importert kulturkrig som engasjerer voldsomt», konstaterte BT-kommentator Jens Kihl overfor Vårt Land.

Det er ikke kulturkrig vi trenger å snakke om. Det er engasjement.

Hinsides “lik og del”

Alle postene gjengitt over ender med formuleringen «enig?». For et år eller to siden var det “lik og del”. “Enig?” later til å være foreløpig siste utvikling i en pågående kulturell mutasjon som er i ferd med å gjøre oss – oss som kultur, som diskusjonsfellesskap, til slutt som mennesker – om til freaks. For å skjønne hvorfor, og for å kunne gjøre noe med det, må vi snakke om hva denne mutasjonsprosessen er. Da holder det ikke å snakke om kulturkrig og identitetspolitikk.

Ordet mutasjon er ikke på jordet som metafor. Tekstplakaten ovenfor, som partiet Høyre, Norges statsbærende, statsministerinnehavende parti, valgte å sende ut gjennom sin viktigste offisielle kommunikasjonskanal, til 125 000 smittebærere, er 2019-definisjonen på et såkalt meme (i hvert fall slik et meme kanskje ser ut for middelaldrende mennesker).

Ordet meme ble lansert av evolusjonsbiologen Richard Dawkins i boka The selfish Gene i 1976. I boka argumenterer han for at gener er den «grunnleggende enheten» i naturlig utvalg, altså evolusjonen. Målet med genenes eksistens er å fremme seg selv – å sikre sin egen evige overlevelse – ikke å fremme organismen eller arten de er en del av. Genet er egoistisk.

Han tenkte på datavirus. Han fikk tekstplakater fra partiet Høyre.

Dawkins lurte på om en lignende mekanisme kunne være i sving i kulturen – om «melodier, ideer, slagord, klesmoter» utvikler seg på samme måte som planter og dyr. I så fall skjer dette gjennom lignende grunnleggende enheter som genene. Dawkins kalte disse memer. «Slik gener forplanter seg i genpoolen gjennom å hoppe fra kropp til kropp via sperm eller egg», skrev han, så «forplanter memer seg i meme-poolen gjennom å hoppe fra hjerne til hjerne».

I en revidert utgave av boka i 1989 bemerket Dawkins at datamaskiner nå var i ferd med å bli koblet sammen. Dette virket som et perfekt miljø for denne selvreplikasjonen. Han tenkte på datavirus. Han fikk tekstplakater fra partiet Høyre.

Og han, og vi alle, fikk formuleringer som «enig?», «lik og del» og titler som «Ingen jul i Seljord! Ingen juleribbe, ingen julekaker og intet juleball!» (fra Document). Og små bilder av kvinner som holder seg foran munnen (se foran «enig?» i posten fra Høyre over). Emotikons kalles dette siste. Dette handler om følelser.

Det lille dopaminkicket

Alle disse memene og formuleringene kommer fra grunnkurset på tastaturkrigernes rekruttskole. Pensum er grunnleggende biologi: Hvordan aktivere følelser, det vil si – hvordan utnytte visuelle stimuli som frigjør mer av signalstoffet dopamin i hjernen. Innhold som vekker «aktiverende følelser» blir oftere delt på nett, fastslo to professorer ved Wharton University i en studie tilbake i 2012. Frykt og sinne er aktiverende følelser. Trishet og ettertenksomhet er ikke.

Denne innsikten er premisset for alt som skjer i såkalte sosiale medier. «Vi må liksom gi dere et lite dopamin-kick nå og da», har Facebooks første direktør, Sean Parker, forklart. Vi «utnytter en sårbarhet i menneskers psykologi. (…) Antakelig virker det inn på produktiviteten på merkelige måter. Bare Gud vet hva det gjør med hjernen til barna våre.»

Av og til, helt ut av det blå, begynte jeg å krangle med en eller annen, eller med en gruppe med andre.

Denne advarselen er etter hvert blitt så selvfølgelig at vi ikke tenker på den der vi jager rundt på jakt etter daglige, om ikke minuttlige, dopamindoser. Alle jager, både vi som inntar og bærer smitte. Og vi som pusher, som jakter på engasjement – det nøytrale ordet Facebook og andre dopaminleverandører selv bruker.

Det knaser i glasshuset her jeg sitter og taster. «Innlegget ditt vekker 90 prosent mer engasjement enn andre poster. Frem det for å nå flere», dukker det opp i Facebook-vinduet på skjermen min. Så jeg tar en pause i skrivingen, velger om jeg skal krysse av reklamevalget “få flere klikk” eller “skap mer engasjement”, og sender 200 kroner til Facebook for å nå flere. Jeg trøster meg med at jeg serverer innsiktsfulle tekster. Og pakker dem pent inn dopaminpilleesker.

Rotter i sosiale medier-bur

Hva gjør dette med oss som mennesker? Teknologen og forfatteren Jaron Lanier har tenkt mye på det. Han er kjent som oppfinneren av virtual reality, og tidlig på 1980-tallet deltok han i de første versjonene av sosiale medier. Det «dreide seg om lite annet enn kommentarer, bare en gjeng med folk som skrev inn tekst. Det var ingen som stemte på de mest populære innleggende, og ingen algoritmer tilpasset nyhetsstrømmen din», skriver han i boka Ti argumenter for å slette sosiale medier nå. Likevel, skriver han videre:

«Jeg la merke til noe skremmende den gangen for lenge siden. Av og til, helt ut av det blå, begynte jeg å krangle med en eller annen, eller med en gruppe med andre. Det var så merkelig. Vi begynte å fornærme hverandre, prøvde å vinne poeng, komme under huden på hverandre. Og alltid om utrolig teite ting. (…) Dette skjedde så ofte at det ble normalt. Ikke bare for meg, men for alle.»

Dette er ikke merkelig lenger. Det er en helt vanlig dag i sosiale medier for svært mange mennesker. Sosiale medier-selskapene står bak en «kontinuerlig atferdsendring av gigantisk omfang», skriver Lanier. Også han går til biologien for å forklare, og viser til forskeren B.F. Skinners kjente rotteforsøk, der dyr i bur fikk en godbit når de oppviste en bestemt type atferd, og slik kunne manipuleres til å gjøre det forskeren ønsket. Dette er opphavet til den såkalte radikale behaviorismen, som ikke lenger er radikal. Når vi alle blir dyr i sosiale medier-bur, mister vi vår frie vilje, skriver Lanier.

Være deg selv, så dele deg selv

Dette har konsekvenser. Denne uka den helt konkrete konsekvensen at lærere og elever ved en barneskole i Telemark fikk trusler og hatmeldinger, at norske muslimer igjen fikk tusenvis av hatefulle ytringer i alskens kommentarfelt, fyrt opp av statsråder på jakt etter engasjement. Men dette går enda dypere:

«Å gi deg selv tid og rom til å tenke og føle er avgjørende for eksistensen din. Personlighet krever innkapsling. Du må finne en måte å være deg selv på før du kan dele deg selv», skriver Lanier i forordet til en av sine tidligere bøker. Deler av nettet «har en tendens til å dra oss inn i livsmønstre som gradvis degraderer måten hver av oss eksisterer på som individer», skriver han videre. Boka er fra 2010 og heter You are not a gadget. Du er ikke en dings.

Å endre måten vi snakker på, er å endre hvem vi er.

Mandag sto han på scenen under en påkostet teknologikonferanse i Oslo i regi av Schibsted. Med samme situasjonsbeskrivelse og budskap som så å si alle andre på scenen: Falske nyheter, netthets, overvåking, manipulering – konsekvensene av atferdsendringseksperimentet vi har kastet oss ut i, er for lengst ute av kontroll. Det er på tide å stoppe opp nå, før vi mister oss selv helt.

Når vinduet for hva som er akseptabelt å si, uten ettertanke, uten å undersøke hva som egentlig har skjedd og skjer i virkeligheten utenfor nettleseren, hele tiden gradvis utvides, så gjør det noe med oss, som samfunn og mennesker. «Å endre måten vi snakker på, er å endre hvem vi er», som New Yorker-journalisten Andrew Marantz formulerer det i boka Anti-Social (som gjengivelsen av Dawkins ovenfor, og Wharton-referansen, er basert på).

Til ungdommens foreldre

Kjell Ingolf Ropstad, Jan Tore Sanner, Per-Willy Amundsen. Alt dette vet dere. Dere er ikke dingser.

Nå har dere nettopp nedsatt en ytringsfrihetskommisjon. Mandatet fastslår at «digitaliseringen har endret forutsetningene for ytringsfriheten fundamentalt». Et åpent internett «er sårbart for misbruk», står det. «Når enhver kan publisere innhold umiddelbart, uten redaksjonell kontroll tuftet på bransjeetiske normer og retningslinjer, vil det også påvirke kvaliteten på det som publiseres». Det er på tide å ta et stort steg til siden, er budskapet i mandatet, og se på de grunnleggende rammene – teknologisk, juridisk og økonomisk, men også sosialt.

Hurra for det. Enig. Lik og del.

Mens dere venter på kommisjonen: Tenk over hva dere skriver i sosiale medier. Gi dere selv «tid og rom til å tenke og føle» før dere deler. Det er avgjørende for samfunnsdebatten, men også for hvem dere er. Ikke stirr dere tomme på engasjementssymbolene. Om dere trenger en daglig dose dopamin, spill heller Candy Crush. Enig?

(For ordens skyld: Boka Ti grunner for å slette sosiale medier nå er oversatt og utgitt av forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.)