Skolegudstjenester er god mangfoldstrening

Vi er inne i sesongen for de årlige diskusjoner om skolenes julegudstjenester. Argumentene er velkjente. Hvert år bestemmer noen skoler seg for at de ikke vil delta i gudstjenestene, mens andre bestemmer seg for å fortsette. Hvert eneste år går det en stri strøm av skoleelever og barnehagebarn til norske kirker. I den strømmen er de fleste medlemmer av Den norske kirke, men noen er muslimer, noen er humanetikere, og noen er ikke medlem noen steder.

Skolen er samfunnets viktigste fellesarena.

Gudstjenestene skjer stort sett etter Den norske kirkes ritualer, men med betydelig innslag av julespill og kor-opptredener fra elevene. Jeg har hatt mange skolegudstjenester – og gledet meg hver eneste gang. Men, overfor skolen har jeg gjort det helt tydelig at kirken inviterer og har ansvaret, og skolen må gi alternative muligheter for dem som ikke blir med. Til dem som er med, har jeg sagt at tilstedeværelse i kirken ikke betyr du må be eller synge med.

Skolen er samfunnets viktigste fellesarena. Når jeg misliker privatskoler, er det fordi det er viktigere og viktigere at vi har fellesarenaer – steder der vi møtes uavhengig av livssyn, politiske oppfatninger eller sosial og kulturell bakgrunn. Barn og ungdom må lære seg å leve med, og respektere, mangfold. Av denne grunn er jeg tilhenger av at mangfold synliggjøres og manifesteres. Det kan skje ved gudstjenester, men det skjer også når elever må lære seg at det er ikke slik i Norge at «vi» spiser svinekjøtt – slik Listhaug vil ha det til. Jøder og muslimer er også norske.

Det er imidlertid ikke all kristen arv som leder til respekt for rettssikkerhet.

Elever har godt av å lære at noen går til kristen gudstjeneste, mens andre ikke gjør det – mens atter andre går til gudstjeneste eller en annen rituell handling for å lære om andres tro. Alle må lære seg å respektere dem som er annerledes. Alle må hjelpes til mot til å fortelle om seg selv og sitt livssyn – som kristen, muslim, humanetiker, eller som en uten tilhørighet.

Men vi trenger en lengre samtale om ordene “sekulær” og “nøytral”. Det handler om hvordan vi skal betegne samfunnets fellesarena. Tittelen på Stålsettutvalgets utredning var «Det livssynsåpne samfunn». Tittelen er i seg selv en programerklæring. Livssyn skal ikke skjules. Livssyn er en personlig sak og et personlig valg, men det er ingen privatsak. Livssyn og religiøs tro preger vårt verdisyn, og det manifesterer seg i religiøs eller livssynsmessig tilhørighet.

Utredningen fortalte også at religion og livssyn er bærere av verdier som kan være byggende i et samfunn. Men den felles arenaen må bygges med verdier som deles av ulike religioner og livssyn. De er ikke så vanskelige å finne. Grunnlovens §2 gjør et forsøk når den med henvisning til kristen og humanistisk arv, sier at verdiene er rettsikkerhet, demokrati og menneskerettigheter.

Det er imidlertid ikke all kristen arv som leder til respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter. For tiden er det tilstrekkelig å ha et sideblikk til utviklingen i Russland, Ungarn eller Polen. Der mobiliseres kristen arv til beste for autoritære og nasjonalistiske strømninger. Jeg er redd vi snart vil se det samme i andre deler av Vest-Europa, krefter som forbinder kristendom og ekskluderende nasjonalisme. Humanismen, med sterke kristne røtter, ledet etter hvert inn i opplysningstid og den franske revolusjon. Den endte i terror.

Jeg vil vi skal skjelne mellom religion og politikk.

Ingen arv kan mottas kritikkløst. Kulturelt arvegods må mottas i dialog. Ekte dialog og en åpen samtale skjer bare når det er respekt for den andres verdighet og integritet.

Vi må verne om fellesarenaen, men jeg tror ikke vi skal kalle den sekulær. Fellesarenaen er aldri nøytral. Ingen er livssynsmessig nøytral. Fravær av religiøs tro, er ikke nøytralitet. Det er en annen tro eller et annet livssyn. En god fellesarena er dessuten båret av verdier som handler om respekt for det enkelte menneskes verdighet og integritet. Selv i vår del av verden er det ikke lenger selvsagt at dette er en felles verdi. Den trues hvis den ikke vernes, dyrkes og læres – på ny og på ny.

Jeg tror heller ikke fellesarenaen vernes ved at den kalles «sekulær». Vi er på arenaen med ulik personlig bagasje. Vi er aldri utenfor arenaen. Der er ingen som er sekulære mens andre er religiøse eller har et livssyn. Det er heller ikke slik at vi kan skille skarpt mellom religion og politikk – det er uklare begreper som har forskjellig betydning i ulike deler av verden.

Jeg skulle ønske elever også blir invitert til å overvære bønnestunder i moskeene.

Da Frankrike ville innføre sin idé om «laicité» – med sitt skarpe skille mellom religion og politikk – i sine kolonier, viste det seg snart at befolkningen der så på dette som en annen form for religion. I USA har de et grunnlovsfestet skille mellom kirke og stat, men vi har ennå til gode å se en president som ikke sier «God bless America» – og på dollarsedlene står det fremdeles «In God We Trust».

Jeg vil vi skal skjelne mellom religion og politikk, nettopp fordi jeg tror på verdien av å bygge fellesarenaene store og sterke. Men vi må samtidig bevare respekten for mennesker som beveger seg på fellesarenaen med ulike livssynsmessige og religiøse begrunnelser – og lytte til disse.

Skolegudstjenester er god mangfoldstrening. Jeg skulle ønske elever også blir invitert til å overvære bønnestunder i moskeene, eller en navnseremoni hos humanetikerne. Jeg ønsker at våre skoleelever skal lære seg å sette pris på vår kulturelle arv ved å synge «Gud signe vårt dyre fedreland», «Til ungdommen» – og ikke minst forenes i «Din tanke er fri».