SPD – partiet ingen vil lede

Etter at kun 15,8 prosent av de tyske velgerne ga sin stemme til sosialdemokratene i SPD ved europavalget i slutten av mai, valgte Andrea Nahles, partiets første kvinnelige leder noensinne, å trekke seg etter bare 13 måneder ved roret i Willy Brandt Haus i Berlin.

Ifølge tv-kanalen ARD byttet over én million tyske velgere ut sosialdemokratene i SPD med miljøpartiet Die Grünen, som fikk smått utrolige 20,5 prosent av stemmene. Med velgerflukten friskt i minne, besluttet sosialdemokratenes partiledelse derfor å følge De grønnes eksempel. Fra og med desember 2019 skal partiet for første gang ledes av ikke bare én, men to personer, henholdsvis en mann og en kvinne.

2019 er ikke det rette tidspunktet til å ta over ansvaret.

Syv par har meldt sitt ønske om å danne sosialdemokratenes første spitzenduo. For tiden reiser kandidatene Tyskland rundt og presenterer sine visjoner for tusenvis av sosialdemokratiske partimedlemmer. Prosessen har fått skryt for å vekke engasjement og gode diskusjoner om innholdet i sosialdemokratenes politikk. Samtidig har de siste ukene vist at troen på opptur ikke er å finne selv blant SPDs egne. For da fristen til å melde sitt kandidatur gikk ut, hadde nesten ingen av partiets mest profilerte politikere meldt seg til å ta over jobben på toppen av partiet.

 

Partiet ingen vil lede

Da Andrea Nahles takket av, ble en midlertidig trio valgt til å holde i tømmene inntil den nye lederduoen er valgt. Trioen, bestående av Malu Dreyer, Thorsten Schäfer-Gümbel og Manuela Schwesig, gjorde det samtidig klart at de ikke ønsker å ta over permanent.

Den populære utenriksministeren Heiko Maas var også raskt ute med å takke nei. Det samme var tidligere justisminister Katarina Barley, som leder sosialdemokratenes fraksjon i Europaparlamentet i Brüssel. Ingen av partiets syv ministerpresidenter på delstatsnivå ønsket heller å stille. Heller ikke partiets godt likte generalsekretær Lars Klingbeil.

Størst var nok skuffelsen da heller ikke ungdomspartilederen Kevin Kühnert meldte seg. Kühnert er kjent for å være en av partiets største motstander av samarbeidet med Angela Merkel og CDU og blir av mange sett på som sosialdemokratenes største fremtidshåp. Selv om Kühnert bedyrer at vegringen skyldes et ønske om å unngå intern splid i partiet, er det liten tvil om at også han har tatt innover seg at 2019 ikke er det rette tidspunktet til å ta over ansvaret.

 

Et parti i krise

Helt siden den tidligere europapolitikeren Martin Schulz tok over partiet før forbundsdagsvalget i 2017 har pilene pekt nedover for det tyske arbeiderpartiet. Valget ble en fiasko og førte til at partileder Schulz annonserte at tiden var inne for å tre ut av storkoalisjonen, som er navnet på regjeringssamarbeidet med Angela Merkels kristenkonservative union. SPD har sittet i regjering med sin gamle hovedmotstander siden 2013, men kommer seg ikke ut av samarbeidet. Heller ikke i 2017. Etter at Merkel ikke klarte å stable en koalisjon med de liberale og de grønne på beina, endte sosialdemokratene opp med å ta ansvar og inngikk nok et samarbeid med de kristenkonservative fraksjonene.

I flere delstater er SPD marginalisert.

Før valget i 2017 pekte et samlet parti på samarbeidet med CDU (Christlich Demokratische Partei) og CSU (CDUs søsterparti i Bayern) som årsaken til den stadig synkende oppslutningen. Likevel valgte sosialdemokratene å inngå nok et samarbeid med Merkel og co for fire nye år i regjeringskontorene i Berlin, etter en uravstemning blant alle partimedlemmene der to tredjedeler stemte for fortsatt storkoalisjon.

I så måte kan partiet takke seg selv. For siden den gang har pilene fortsatt å peke nedover. I flere delstater er SPD marginalisert, og dersom det hadde vært forbundsdagsvalg i dag ville knappe 15 prosent av velgerne ha stemt på det tradisjonsrike partiet med ekskanslerne Willy Brandt, Helmut Schmidt og Gerhard Schröder.

 

Danser etter Merkels pipe

Den såkalte storkoalisjonen er og blir et alvorlig problem for de tyske sosialdemokratene. Ikke bare har samarbeidet med de konservative gjort det vanskelig for SPD å drive gjennom konkret, sosialdemokratisk politikk. På lag med Merkel og co ser det også ut til at det tyske arbeiderpartiet har latt seg kue, og utviklet en sentrumsnær profil.

Det klareste eksempelet er antagelig å finne i finanspolitikken. I regjeringsforhandlingene klarte SPD å kjempe til seg finansministerposten, som ble gitt til Olaf Scholz. Likevel har kristendemokratenes knallharde sparepolitikk blitt videreført, og det har nesten gått ubemerket hen at legendariske Wolfgang Schäuble har blitt erstattet med en sosialdemokrat. Det sorte null, som er navnet på den tyske sparepolitikken som innebærer at statsbudsjettet skal gå i pluss, lever i beste velgående, selv om pilene har begynt å peke nedover for den tyske økonomien.

Medlemmene ser ut til å bry seg mer om hva kandidatene mener om innholdet i politikken, enn hvordan partiet skal gå frem for å få gjennomslag.

Heller ikke i miljøpolitikken klarer sosialdemokratene å overbevise. Mens klimaminister Svenja Schulze fra SPD har foreslått et forbud mot plastposer, har CDU, anført av partileder Annegret Kramp-Karrenbauer og forbundskansler Angela Merkel, tatt initiativ til sektorovergripende reformer, blant annet for å fase ut den tyske kullindustrien innen 2038.

Man kan mene mye om kristendemokratenes miljøpolitikk. Uansett er det påfallende at det utad er CDU, og ikke SPD, som har stått i spissen for de største klimatiltakene. Dette skjer på tross av at over én million velgere forsvant fra SPD til miljøpartiet Die Grünen ved Europavalget, og på tross av at den sittende klimaministeren faktisk er sosialdemokrat.

Selv om samarbeidet med de tyske kristendemokratene fremstår som en åpenbar årsak til sosialdemokratenes svake oppslutning, gis regjeringsspørsmålet overraskende lite plass når de syv potensielle lederparene reiser Tyskland rundt for å fremme sine kandidaturer. Medlemmene ser ut til å bry seg mer om hva kandidatene mener om innholdet i politikken, enn hvordan partiet skal gå frem for å få gjennomslag. Selv om tilnærmingen er aktverdig i seg selv, er det grunn til å hevde at debatt om storkoalisjonens fremtid er nødvendig. Dessverre for SPD er det ikke de 400 000 medlemmene som må overbevises dersom sosialdemokratene ønsker økt oppslutning i tiden som kommer.

 

Favoritten Olaf Scholz

Blant de 14 kandidatene som stiller til å ta over ledervervet i SPD, er det én som skiller seg ut fra resten. For da Heiko Maas, Katarina Barley, Lars Klingbeil og Kevin Kühnert takket nei, valgte finansminister og visekansler Olaf Scholz å takke ja. 61-åringen fra Hamburg stiller sammen med ukjente Klara Geywitz fra Brandenburg (sammen på bildet øverst).

På grunn av sin lange fartstid i partiledelsen er Scholz favoritt til å vinne kampen om ledervervet. Det til tross for at han er en av kandidatene som forsvarer koalisjonen med Kristendemokratene, og som ønsker å fortsette samarbeidet frem til neste forbundsdagsvalg i 2021, om ikke lenger.

Det er grunn til å tro at SPDs drøye 400 000 medlemmer heller ønsker et klart alternativ til politikken som har ført partiet mot avgrunnen.

Med Olaf Scholz ved roret er det liten grunn til å tro på merkbare endringer i hverken strategi eller politikk. Nettopp derfor er det langt fra sikkert at den sittende finansministeren stikker av med seieren likevel, da det er grunn til å tro at SPDs drøye 400 000 medlemmer heller ønsker et klart alternativ til politikken som har ført partiet mot avgrunnen.

Av de øvrige kandidatene er det grunn til å fremheve duoen bestående av relativt ubeskrevne Norbert Walter-Borjans og Saskia Esken. Begge tilhører partiets venstre fløy og er klare motstandere av regjeringssamarbeidet med Angela Merkel og CDU. Da den populære ungdomspartilederen Kevin Kühnert takket nei, sørget han for å overbevise brorparten av medlemmene i ungdomspartiet til å støtte Walter-Borjans og Esken. Av den grunn regnes duoen som reelle utfordrere til å vinne valget, som avgjøres i slutten av oktober.

Dersom de blir valgt, er det veldig sannsynlig at sosialdemokratene terminerer regjeringssamarbeidet med kristendemokratene i CDU og CSU. I så fall er det slutt på Angela Merkels karriere som forbundskansler. For de mange motstanderne av storkoalisjonen er det derfor fortsatt håp om at ledervalget i SPD kan føre til omveltninger i den tyske politikken, som kan vise seg nødvendig for at sosialdemokratene skal nå tilbake til gamle høyder.