Statsministeren som sviktet da det gjaldt

Drakamp om makt og posisjoner vekker ikke alltid det beste i oss mennesker.

Det kan gi energi og kreativitet å konkurrere om å vinne. Men det kan også vekke maktbegjær, og fristelsen til å bruke skitne triks, kan bli stor.

Angrepet på Hareide representerer en mer alvorlig defekt.

Derfor er det viktig at vi følger demokratiets spilleregler og derfor er det ekstremt viktig at de med aller mest makt forholder seg aller mest ryddig og prinsipielt til nettopp dette.

Denne ukens oppslag i Dagens Næringsliv hvor Erna Solberg angriper Knut Arild Hareide, var dessverre et eksempel på det motsatte. Hun var ikke lenger statsminister med det øverste politiske ansvaret for landet. Hun var Høyre-politiker villig til å ta alle grep i bruk for å holde på makten.

Erna Solberg skuslet bort rollen som statskvinne i løpet av en liten flytur.

Mange har trukket frem Listhaug-saken som hennes største lederkrise. Angrepet på Hareide representerer en mer alvorlig defekt. Den viser en fullstendig mangel på prinsipiell tenkning til fordel for politisk spinn. Det er ikke embetet verdig, og vi bør alle ta inn over oss konsekvensene.

Erna Solberg skuslet bort rollen som statskvinne i løpet av en liten flytur.

La oss prøve å forstå hva som har skjedd og hvorfor.

Erna Solberg satt i regjeringens offisielle fly og ga et eksklusivt intervju til DN. Der begynner hun med den politiske realiteten om at det er nå slaget står, frontene er skarpe. Men, som DN skriver, nå er det “hanskene av”. Statsministeren skal fortelle oss hvor skapet skal stå. Og det gjør hun ved å si:

“Mange vil kunne oppleve det som mangel på demokrati. Vi må passe på at vi ikke skalter og valter med velgernes tillit til at systemet er velgerstyrt, ikke elitestyrt”.

Derfor er det så alvorlig at nettopp hun gjorde det.

Hun, landets aller fremste folkevalgte, den som skal kunne samle oss i krisetider, som skal inngi tillit til demokratiet vårt, anklager altså nå lederen i KrF for å sette selve demokratiet i fare. Hun bygger det ut med følgende resonnement:

“Norge nyter vi godt av stor tillit mellom folk og det politiske systemet, kanskje nettopp fordi vi har vært god til å finne konsensus, samarbeide og være forutsigbare. Det utfordres nå og det vil ramme hele politikken.”

I nasjonenes fly, med kongens våpen malt på siden, sitter altså statsministeren og sier at den grunnleggende tilliten “mellom folk og det politiske systemet” utfordres.

Vet du, det synes jeg hun burde sagt. Hvis det var sant. Men den grimme virkeligheten er at det er så langt fra sannheten som det kan komme. Og derfor er det så alvorlig at nettopp hun gjorde det.

For hva er essensen i det som nå skjer i politikken?

Vet de hvor alvorlig det er når ledende politikere sprer den typen anklager?

Jo, et parti, KrF, har en valgt leder. Han har lenge fortalt åpent og ærlig at KrF skal ta et veivalg. KrF har gjentatte ganger slått fast at de a) ikke vil sitte i regjering med FrP og b) ikke gir Erna Solberg noen blankofullmakt til å sitte i regjering.

Det gjorde partiet i god tid før valget i 2017. Alle som vil kan sjekke det, for eksempel i denne artikkelen hvor Hareide, før valget sier: “Vi gir ingen borgerlige garantier for fire år.”

Les også: “Ja til mere søndagsjobbing – av andre enn meg?”

Men Erna Solberg, og dessuten en annen sentral Høyre-politiker, Torbjørn Røe Isaksen – som skal være de mest anstendige og klartenkte i Høyre – har altså sagt at dette ikke i tråd med normal demokratisk praksis.

Det er ikke i hvetebrødsdagene man blir testet.

Vet de hvor alvorlig det er når ledende politikere sprer den typen anklager? Ikke ta mitt ord på at de sprer usannheter. Les denne grundige artikkelen av professor Eirik Holmøyvik, en av våre fremste eksperter på vårt demokratiske system, i fra 1814 og frem til i dag. Han slår tydelig fast:

“Regjeringsmakt i det norske parlamentariske systemet handlar om å byggje eit fleirtal for regjeringas politikk i eit parlament med fleire ulike parti utan fleirtal åleine. Ryk fleirtalet, ryk regjeringsmakta. Det er fellesnemnaren for dei fleste regjeringsskifte, anten det skuldast stortingsval, mistillit, kabinettspørsmål eller regjeringskoalisjonar som sprekk. Det same vil vere grunnen dersom KrF vel å felle regjeringa Solberg: Fleirtalet på Stortinget vil då ha ein annan politikk enn dagens regjering står for”.

Stor makt fordrer stort ansvar.

Det er slått fast av flere. For eksempel KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad, som ønsker Erna ved makten, og jobber for at KrF skal gå inn i et regjeringssamarbeid med Frp, Høyre og Venstre, er uenig med henne denne gang. Han sier til DN dagen etter Solbergs famøse intervju:

“Jeg er ikke enig i forsøkene på å få dette til å fremstå som en prosess som svekker tilliten til politikken. Prosessen i KrF har vært åpen, demokratisk og i all hovedsak imponerende saklig. Det skal Hareide ha sin del av æren for”.

Les også: “Civita og NHO bløffer om næringslivet”. 

Også andre, som har for vane å se samfunnet fra et borgerlig-liberalt ståsted, er enig. Bergens Tidenes kommentator Morten Myksvoll, som ingen kan anklage for å tilhøre venstresiden i norsk politikk, skriver treffende under tittelen “Ingen trugsel mot demokratiet” det som selvfølgelig er helt riktig, nemlig at en eventuell endring i Stortinget er helt ordinært.

“Sist gong noko slikt skjedde var i januar, då Venstre gjekk inn i Solbergs regjering. Solberg reagerte ikkje akkurat negativt på det.”

Vi får håpe at det kommer en beklagelse.

Stor makt fordrer stort ansvar. Det er nettopp når man står i fare for å miste makten man må vise seg fra sitt aller mest standhaftige. Det er ikke i hvetebrødsdagene man blir testet. Det er lett å være for demokratiet når ting går din vei. Men det er når ting ikke går din vei at du må vise hva du virkelig er laget av.

Høyre sier selv de er et styringsparti. Et parti vi kan stole på. Det har vi ikke sett disse siste dagene. Vi får håpe at det kommer en beklagelse.

Den veien de er på vei nå, er både dypt uansvarlig og direkte farlig.