Storbritannia vil tape på Brexit

23. juni 2016 stemte et knapt flertall i Storbritannia for utmelding av EU. Få vet hvor det vil ende. Aller minst den britiske regjeringen. Men det er liten tvil om at Storbritannia vil tape på å gå ut av EU.

I dag er det like mange meninger om veien videre som det finnes aktører i Storbritannia. Også i Norge er det enkelte som ikke klarer å sitte rolig med tanke på hvilke politiske innrømmelser Storbritannia kan få av EU i en ny avtale. De kan ta det med ro – det er åpenbart hvor grensene for EU går og en “pose og sekk”-avtale blir det ikke.

Det holder å se på to av de fire frihetene EU-traktaten foreskriver; fri flyt av tjenester og fri flyt av mennesker.

Det andre, og kanskje økonomisk sett viktigste området for Storbritannia, er fri flyt av tjenester.

Cameron-regjeringen fikk i februar 2016 en avtale med Rådet i EU, hvor blant annet fri flyt av mennesker var en del av avtalen. Enigheten dreide seg om det som kalles “velferdsturisme” og hadde som formål å hindre ikke-økonomisk aktive i å få tilgang til offentlige velferdsordninger. Camerons utfordring var at avtalen la til grunn allerede kodifisert rettspraksis fra EU-domstolen. Cameron ville ha faktiske begrensinger i migrasjonen, men det eneste han fikk var det som allerede var rettspraksis. Han forsøkte å selge det på hjemmebane som en seier, men det var ikke det. – de ble enige om det de allerede var “enige” om.

Det er først og fremst innholdet i hva det var mulig å oppnå prinsipielt mellom Storbritannia og EU som er viktig. På tidspunktet avtalen ble inngått var det ingen tvil om Storbritannias EU-medlemskap og landet var av den størrelsen og betydningen det hadde, og fremdeles har, for europeisk økonomi. Selv innenfor rammen av EU-medlemskap var altså EU kompromissløse med tanke på fri flyt av mennesker.

Ett av de vanskeligste områdene har vært fri flyt av mennesker.

Parallelt er det viktig å vise til de nå mangeårige forhandlingene mellom EU og Sveits om oppdatering av de bilaterale avtalene mellom partene. Ett av de vanskeligste områdene har vært fri flyt av mennesker. Midt i forhandlingene avholdt Sveits en folkeavstemning som resulterte i at et flertall ønsket reduksjon i arbeidsinnvandringen. Nå har Sveits og EU, folkeavstemningen til tross, blitt enige om en ny avtale om fri flyt av mennesker mellom EU og Sveits. Med andre ord er dette, uavhengig av medlemskap, en fundamental del av forholdet til EUs indre marked.

Det andre, og kanskje økonomisk sett viktigste området for Storbritannia, er fri flyt av tjenester. Det var merkelig å observere debatten om å hindre fri flyt av mennesker. Det virket som om den britiske regjeringen ikke skjønte at dette ville medføre begrensninger i to – og ikke bare en – av de fire frihetene. Skulle Storbritannia begrense arbeidsinnvandringen, måtte de åpenbart innføre hindre for fri flyt av tjenester også. Noe som kan bli vanskelig og dyrt for Storbritannia, all den tid tjenestehandel, og spesielt finanstjenester, betyr så mye som det gjør for landets økonomi.

London har blitt Europas største og viktigste finanssenter. Dette er interessant siden Storbritannia ikke er med i euro-samarbeidet. Det kan tenkes at London har opparbeidet seg denne posisjonen på grunn av Euro-samarbeidet, ikke på tross av. Med andre ord kan Storbritannia innenfor rammen av EU-medlemskap ha fått denne posisjonen fordi enkelte finansaktører ikke har ønsket de nye reguleringene i Euro-samarbeidet, men har ønsket markedsadgangen og tilgangen til kompetent arbeidskraft som medlemskapet i det indre marked gir.

På områder som mat, drikke og biler betyr det tolløkninger fra 10 til nesten 30 prosent.

Å tro at land som Tyskland og Frankrike vil fortsette et samarbeid med Storbritannia utenfor EU, som politisk og juridisk muliggjør et London som vokser på bekostning av egne finanssentre som Frankfurt og Paris, er utopisk. En løsning innenfor handel med tjenester, vil bety svekket markedsadgang for Storbritannia. Dette har Angela Merkel også gitt uttrykk for når hun uttaler at Storbritannia vil få en avtale som gir de langt dårligere vilkår enn i dag. Konklusjonen må bli at fullverdig tilgang til det indre marked krever fullverdig aksept av spillereglene.

Nå er det ikke oppsiktsvekkende at konsekvensen av utmelding blir en frihandelsavtale. Få i EU har gitt signaler om noe annet og Storbritannia har utelukket en mulig EØS-løsning. Spørsmålet blir da; hva betyr dette? Og vil en frihandelsavtale være dårligere enn medlemskap?

Forskjellene mellom de ulike valgene er blitt tydeliggjort gjennom en rekke utredninger utført etter folkeavstemningen. Går Storbritannia ut av EU, går de også med all sannsynlighet ut av tollunionen. Det betyr økte tollsatser på eksport til EU. På områder som mat, drikke og biler betyr det tolløkninger fra 10 til nesten 30 prosent.

Et annet område er opprinnelseslandsregler, hvor Storbritannia vil møte nye krav om hvor stor andel av et produkt som kan bestå av innsatsvarer fra andre land. I dagens globaliserte økonomi, hvor globale verdikjeder er utbredt, er ikke det uproblematisk. Det vil få konsekvenser for beregning av grensene for opprinnelsesland, som igjen får konsekvenser for tollnivået. I tillegg påfører det virksomhetene en omfattende og kostbar prosess ved å dokumentere hvor alle delene kommer fra og hvor stor andel dette faktisk utgjør av sluttproduktet.

Når dette forsvinner, holder det ikke at britiske myndigheter innfører de samme reglene som EU.

Det tredje området er regelharmonisering. EU-samarbeidet er det handelsområdet som har kommet lengst, på godt og vondt, i å harmonisere regler for handel på tvers av landegrensene. I noe som på overflaten kan virke som ren symbolpolitikk, har May-regjeringen sagt at de skal gjøre alle lover britiske igjen.

Utfordringen med dette ligger ikke i å fjerne referansene til EU i lovverket, men fra det tidspunktet dette skjer, fjerner Storbritannia seg fra det institusjonelle samarbeidet om iverksetting og etterlevelse av regler i det indre marked. Når dette forsvinner, holder det ikke at britiske myndigheter innfører de samme reglene som EU. For EU har ikke lenger garanti for at disse reglene er innført eller etterlevd, og dermed vil også dette måtte dokumenteres ved eksport til det indre marked.

Deler av dette er det mulig å gjøre noe med gjennom en frihandelsavtale, men det vil aldri være i nærheten av den markedsadgangen Storbritannia har gjennom medlemskap. På området regelharmonisering vil alle løsninger, unntatt medlemskap i det indre marked, være et dårligere utgangspunkt og medføre flere og større kostnader ved eksport til EU.

Hvor lang tid det vil ta å forhandle frem en frihandelsavtale, er det ingen som tør gjette på.

Et annet spørsmål er hvor lang tid det vil ta å få en ny avtale. Det har tatt over 25 år å bygge det indre markedet. Ifølge EU-traktatens artikkel 50 skal det ta to år å komme seg ut. Hvor lang tid det vil ta å forhandle frem en frihandelsavtale, er det ingen som tør gjette på. En pekepinn kan være den ferdig fremforhandlede handelsavtalen mellom EU og Canada, som tok over åtte år å ferdigstille. Til sammenligning brukte EU og Sveits nesten 20 år på de mange avtalene dette samarbeidet medfører.

Mange peker på at dommedagsprofetiene rundt utmelding ikke har slått til. Det er ikke rart med tanke på at Storbritannia fremdeles er EU-medlem. Gi det tid, slik at de fremtidige løsningene og konsekvensene blir mer klare. Da kan den økonomiske situasjonen endre seg langt raskere og mer omfattende enn i dag.