UNITE!

Hvordan kan det ha seg at Donald Trump og Bernie Sanders, som ikke er enige om noe, var helt enige om at det var riktig å melde seg ut av forhandlingene om TPP-avtalen?

Frihandelsavtaler er selve spydspissen av globalisering, men Trump vil sette «America first». Han vil beskytte amerikanske arbeidsplasser ved å fjerne avtaler som lar billige utenlandske produkter flomme inn i landet. Løsningen har også beundrere på venstresiden. Hvorfor ikke redde norske jernverksarbeidere ved å legge toll på kinesisk jern?

En rask titt på diskusjoner omkring frihandel viser stor forvirring og splittelse; dreper avtaler som NAFTA, TTIP, TPP og TISA arbeidsplasser? Åpner de markeder for våre produkter og sikrer norske arbeidsplasser? Skaper de arbeidsplasser i den tredje verden og løfter folk ut av fattigdom?

Å fjerne handelshindringer er ikke en prosess som kan stemples som enten god eller dårlig, det kommer an på hvilken hindring som fjernes, hvem som tjener på det og hvem som taper. I den nye, trumpske verden må venstresiden bli flinkere til å forstå hvilke krefter som får en vare til å krysse landegrenser, og hvilken ideologi som har fått dominere dette systemet.

 

Spesialiteter og monopol

Da Robert Fortune, forkledd som kineser, snek seg inn på en på en av keiserens teplantasjer i 1834, hadde han slettes ikke lov til å være der; Det var forbudt for utlendinger å se produksjonen. Te var en kinesisk spesialitet og en godt bevart hemmelighet, men Fortune arbeidet for det mektige britiske Ostindiakompaniet som ville knekke det kinesiske monopolet.

Selskapet hadde klart å dyrke frem teplanter, men forstod ikke hvordan de bitre bladene kunne omgjøres til det endelige produktet. Med stjålen kunnskap vendte Fortune tilbake til Ostindiakompaniet som snart åpnet teplantasjer i Assam, Ceylon og Darjeeling.

Monopol er lukrativt fordi du kan regulere priser selv, så lenge folk fortsatt er interessert i å kjøpe.

Historien om Fortune og Ostindiakompaniet er historien om hvordan internasjonal handel arbeidet mot sin første store hindring: Monopol basert på spesialiteter. Monopol er lukrativt fordi du kan regulere priser selv, så lenge folk fortsatt er interessert i å kjøpe, kan du ta det påslaget du vil. Det var det kineserne hadde gjort, og Ostindiakompaniet nå gjorde med te.

Det britiske Ostindiakompaniet var det største selskapet i verden; det hadde en egen hær og regjerte India og verdenshavene, men omkring slutten av 1700-tallet hadde selskapet kommet svært nær konkurs. Kronjuvelen i selskapets portefølje var Bengal, her hadde de ikke bare rett til å kreve skatt av befolkningen, men også kjøpe billig bomullstøy av de mange veverne og selge med høye marginer hjemme. Men noe var i ferd med å skje.

 

Frihandel

I Manchester ble de første automatiserte spinneriene bygget. Maskinene var dyre og risikoen høy. For å beskytte produktet sitt fra å bli utkonkurrert av billige varianter fra India, fikk Manchesterkjøpmennene det britiske parlamentet til å innføre høy toll på utenlandsk tøy. Trygt bak disse tollmurene vokste den britiske tøyindustrien seg stor og sterk, og i 1786 var det for første gang India som importerte tøy fra England. Tilbake satt Ostindiakompaniet med lagre fulle av overprisede indiske tekstiler og led et enormt tap.

Noen varer, slik som krydder kunne fremdeles bare dyrkes i varme strøk og forble eksotiske kolonivarer, men bomullstøy kunne veves billig av alle som hadde maskinene. I begynnelsen forsøkte britene å beskytte sitt nye maskinmonopol på samme måte som kineserne hadde forsøkt å beskytte sitt temonopol: De holdt dem hemmelig og forbød eksport. Likevel begynte teknologien å lekke ut, og flere land utviklet egne maskiner. Britene fant ut at det var best å i alle fall være de som leverte maskinene, og i 1843 ble forbudet opphevet.

Dampskip og jernbane drev samtidig ned prisene på frakt. Mens man før hadde måttet vente månedsvis på varer fra Østen og løpe stor risiko, kunne varer nå fraktes raskt, billig og risikofritt. Monopolene forsvant ett etter ett og prisene fortsatte å falle.

 

Proteksjonisme

Under frihandel kan spillet snu fort, slik det hadde gjort for Ostindiakompaniets tøyhandel. Mange land fryktet at varene de produserte kunne bli utkonkurrert av billigere varianter fra utlandet. De gjorde derfor det Manchesterveveriene hadde bedt om, og satt opp høye tollmurer på varer som var særlig viktige for dem.

En tollmur fungerer slik: Dersom land A produserer biler som koster 10, men land B produserer biler for 7, innfører land A tollen på innførsel av biler fra B slik at de blir kostende 10, eller kanskje 11 slik at folk heller kjøper nasjonalt produserte biler og ens egen industri vernes.

Frihandelsavtalene omfatter ikke bare tollmurer, men også tiltak som direkte eller indirekte fremmet egne varer på bekostning av fremmede.

Samtidig skjer noe annet. En person som bare hadde råd til å kjøpe bil for 7, kjøper ingen og totalt vil færre biler bli solgt. Dette bekymret de ledende industrilandene, og i 1948 undertegnet de GATT-avtalen for å senke tollmurene. Murene skulle senkes samtidig slik at alle land fikk fordeler fra hverandre. Avtalen ble i 1995 overtatt av det nystiftede Verdens handelsorganisasjon (WTO) og mange flere land meldte seg inn. Også andre organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet hadde jobbet hardt med å fremme frihandel.

Frihandelsavtalene omfatter ikke bare tollmurer, men også tiltak som direkte eller indirekte fremmet egne varer på bekostning av fremmede. Et eksempel er den irske «Buy Irish»-saken fra 1982; Irland hadde laget en merkeordning som skulle oppmuntre folk til å kjøpe egne produkter, men ble dømt av EU-kommisjonen for å ha diskriminert utenlandske varer. Om du nå lurer på hvorfor «Nyt Norge»-merket har fått være i fred, har Norge unntatt landbrukssektoren fra EØS-avtalen.

 

Utflagging

I en verden der tollmurene er lave og frakt er billig og risikofri, kan forretningsfolk bli fristet til å flytte produksjonen til billigere land og så selge produktene hjem igjen (og andre steder). Adam Smith hadde i sin bok The Wealth of Nations uttalt at alle forretningsfolk har en forkjærlighet for sitt eget land, som ved en usynlig hånd vil lede dem til å investere hjemme, men mens etterkrigstiden rullet fremover endret den økonomiske filosofien seg.

Å simpelthen tjene penger, var ikke lenger nok. I 1970 skrev Milton Friedman at selskapers eneste forpliktelse var å maksimere profitten. Dersom et selskap kunne tjene mer penger på å flytte, hadde det et hellig ansvar overfor sine aksjonærer for å gjøre akkurat det.

I tradisjonell økonomisk teori skal ikke det å fjerne arbeidsplasser ha noen betydning fordi arbeiderne øyeblikkelig vil finne seg nye jobber. I den virkelige verden førte utflaggingen av tusenvis av arbeidsplasser til at hele byer som Detroit ble lagt øde. Bedriftene som flagget ut hadde ofte enorm profitt allerede, men så muligheten til å tjene enda mer. Igjen stod arbeidere som ofte måtte ta til takke med dårligere jobber, eller ingen jobb i det hele tatt.

Trump sier at Kina stjeler jobber, men det er viktig å forstå at det slettes ikke er de amerikanske jobbene som dukker opp i Kina. De kinesiske jobbene er en blek skygge av de gode arbeidsplassene som fantes i USA, med dårligere lønn, dårligere sikkerhet, dårligere arbeidstider. Den økte profitten går i lommene på selskapene.

 

Non-tarriff barriers og konfliktløsningsmekanismer

Tollmurer er i dag ganske små og ingen av de store avtalene som forhandles nå omhandler toll. I stedet handler avtalene om det vi kaller «non-tariff barriers».

Non-tariff barriers er som regel handelshindringer som ikke er ment som hindringer, men heller er innført av hensyn til folkehelse, forbrukervern eller miljøet. Omtrent alt kan være en slik hindring: Norges forbud mot rullebrett, som vi hadde til 1989, er ett eksempel. Partene i forhandlingene om TTIP har identifisert non-tariff barriers de ikke liker ved hverandre; USA har blant annet pekt på EUs forbud mot testing av kosmetikk på dyr.

Vi serveres skrekkhistorier om at TTIP vil lede til at Europa vil oversvømmes av genmodifiserte grønnsaker og hormonbehandlet biff, men avtalen vil ikke endre på eksisterende regler. TTIP ser i stedet fremover og legger føringer på hvordan nye regler kan utformes. Begge sider skal få rett til å kommentere før nye regler vedtas, og prosessen skal åpnes mer opp for innspill fra næringsliv og andre berørte. Samtidig skal alle nye regler vurderes opp mot en felles standard som setter handel først.

Nye regler må bare innføres etter en nøye vurdering av hensynet til verdenshandelen.

TTIP vil gjøre det tyngre å regulere handel for medlemslandene. Det er likevel stor forskjell på å fjerne hindringer mot salg av rullebrett og mot kosmetikk testet på dyr. Dette viser oss hvorfor det er umulig å si at kampen mot handelsbarrierer generelt er god eller dårlig. Man kan derimot merke seg den ideologiske motoren som ligger bak avtalen – en idé om handel først, folkehelse, miljø og forbrukervern på andreplass.

Problemet ligger i ideologien som driver systemet som sier at olje og brus er viktigere enn miljø og mennesker.

I tillegg kommer riset bak speilet. Dersom et land vedtar en handelshindring uten å vurdere hensynet til handel godt nok, kan det bli dyrt. I 2007 ble Mexico dømt til å betale 58 millioner dollar til ett selskap og 33,5 millioner til et annet for å ha innført 20 prosent skatt på brus søtet med maissirup, et tiltak som var ment å bekjempe landets fedmeproblem.

Skatten ble ansett som en ulovlig handelshindring under NAFTA og utløste erstatningsplikt. Da Equador i 2006 trakk Occidental Petroleums oljeletingstillatelse i Amazonas, ble landet saksøkt og måtte betale 1,8 milliarder dollar, en sum tilsvarende landets helsebudsjett.

Man stoler heller ikke på at landets egne domstoler skal dømme rettferdig i saker om mulig ulovlige handelshindringer. Derfor har avtalene innebygget konfliktløsningsmekanismer, sakene går for private domstoler, i hemmelighet, og kan ikke ankes.

Slike erstatningskrav begrenser et lands trang til å regulere forretninger. Likevel, det er ikke nødvendigvis et grusomt maskineri; hadde det eksistert et så effektivt system for å holde land ansvarlige på menneskerettighetsområdet, ville vi jublet. Problemet ligger i ideologien som driver systemet som sier at olje og brus er viktigere enn miljø og mennesker.

 

A race to the bottom

I en verden der varer kan bevege seg stadig friere og bedriftene kan selge hvor de vil uhindret, blir spørsmålet hvor det er billigst å produsere. Det er særlig tre ting som kan gjøre det dyrere å lage noe i Land A enn i Land B:

Den første er selskapsskatt. Skatt på selskapers profitt har falt over hele verden de siste femti årene, i 1992 fikk Norge en av verdens laveste satser med 28 prosent for å forbli konkurransedyktige. Skatten ble så senket til 25 prosent og planen er 22 prosent innen 2018. Dette er en konkurranse som bare går én vei, for vi konkurrerer mot skatteparadis som Cayman Islands som ikke har selskapsskatt i det hele tatt.

Den andre faktoren som spiller inn, er miljøregulering og andre sikkerhetskrav. Et land som krever at fabrikker skal være særlig sikre for både folk, flora og fauna, legger ekstrakostnader på selskapene som andre land ikke har. Donald Trump har utpekt flere av USAs miljøvernlover som «jobbdrepere».

Den siste faktoren er arbeidskraft. Arbeiderbevegelsen i Vesten har gjennom hundre år sloss for gode arbeidsvilkår, høyere lønn, kortere dager, krav på pauser, betalt ferie, frynsegoder og vern om privatlivet. Når bilfabrikker og klesfabrikker i økende grad flytter til den tredje verden, er det ofte for å nyte godt av at de ikke hadde den samme prosessen der.

Fattige land får ofte beskjed av selskaper om at dersom minstelønnen heves, miljøskader reguleres eller andre krav stilles, så vil de flytte igjen. Slik frihandel fungerer i dag, har fattigdom blitt en ressurs.

Når land konkurrerer om å bli mest attraktive ved å ha lavest skatter, svakest beskyttelse av arbeidsforhold og miljø, samt lavest lønninger og lengst arbeidsdager, kaller vi det a race to the bottom.

 

Venstresiden i globaliseringens tid

Det er ikke rart at mange på venstresiden ser globalisering som en prosess som driver ned skatter, lønninger og miljøbeskyttelse.

En løsning er proteksjonisme; tollmurer for å stenge de andre ute. Dette er hva Donald Trump snakker om når han bryter med TPP og lover å bli kvitt NAFTA. Men å gjemme seg bak murer er feigt og usolidarisk; venstresiden er nødt til å tenke større.

I 1956 betalte det engelske kommunistpartiet for å utstyre Karl Marx’ grav med en massiv bronsebyste, samt inskripsjonen «workers of all lands unite». Det høres ut som et tomt slagord, men for Marx lå det noe svært viktig i å gjøre verden bedre for alle arbeidere; kampen for arbeideres rettigheter fungerer ikke om arbeidsgiverne bare kan flytte til steder som ikke stiller krav.

Verdenshandelen har de siste 500 årene vært på leting etter enkle måter å utnytte andre på: Monopol som lar deg ta det påslaget du ønsker, tollmurer som lar deg stenge ute de du ikke liker, fattige land som er villige til å akseptere rasering av naturen i bytte mot noen elendige jobber i sweatshops. Profitten har hele veien havnet i hendene på noen få, og arbeidere blitt lurt til å konkurrere om å være billigst, i stedet for å stå samlet og kreve sin rettferdige andel.

Land som snyter verdenssamfunnet ved å tillate utnytting av sine arbeidere og sin natur, bør holdes ansvarlig.

Jeg spurte innledningsvis om hvorfor vi ikke skal sette opp tollmurer mot kinesisk jern for å beskytte norske arbeidsplasser. Svaret er at fienden ikke er kinesisk jern eller kinesiske jernverksarbeidere. Fienden er et system som tillater de kinesiske arbeiderne å jobbe til de stuper for knapper og glansbilder.

Det fantes en gang en idé for å gjøre arbeideres rettigheter globale; gjennom Den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) satt FN globale minstestandarder for arbeid. Slik skulle ingen land få fordeler ved å tillate utnytting av sine arbeidere. Ulikt de frihandelsavtalene vi har sett på, ble aldri ILO gitt noen effektive håndhevingsmekanismer. Organisasjonen forvalter en rekke konvensjoner, men er tannløs.

Frihandelsavtalene viser hvor effektive avtaler kan bli dersom det bare eksisterer vilje. Venstresiden må sloss for at det blåses liv i ILO, at organisasjonen gis effektive håndhevingsmekanismer. Land som snyter verdenssamfunnet ved å tillate utnytting av sine arbeidere og sin natur, bør holdes ansvarlig. Også nasjonalt bør vi ha lovverk som beskytter alle verdens arbeidere; om et norsk selskap profiterer på menneskers ulykke i andre land, bør det kunne straffes her hjemme.

Det er ikke umulig å tenke seg en verden der de som som ønsker å slå mynt på andres ulykke ikke har noe sted å dra til. Vi kan snu det internasjonale handelsmaskineriet for å skape a race to the top!

Kapitalisme er et internasjonalt system og da må kampen for bedre arbeidsvilkår, bedre miljøbeskyttelser og rettferdig skatt også være global.

Venstresidens kjerneverdi er solidaritet, og den skal ikke stoppe ved landegrensene.

(Denne teksten ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Røyst. nr 7, 2017.)