Sterkt portrett av et samfunn i oppløsning

Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne Donald Trump bli USAs president. Det var spørsmålet mange stilte seg i november i fjor, og som mange fortsatt stiller seg. «Hillbilly Elegy» – eller «Hillbillyens klagesang» i norsk oversettelse – lover å i hvert fall gi delvis svar.

Trumps vei til valgseier gikk gjennom Pennsylvania, Michigan og Wisconsin. Delstater som i mange tiår har vært dominert av industri, men som i senere år har mistet mange av disse arbeidsplassene. Clinton-kampanjen ble overrasket over at hvite arbeiderklasse-velgere stemte i større grad enn normalt, og de valgte Trump framfor å stemme demokratisk, som de tradisjonelt har gjort.

Vance skildrer småby-samfunn i krise

Det er kulturen disse velgerne tilhører – og den dyptgående krisen den gjennomgår – som J.D. Vance skildrer i «Hillbillyens klagesang». Selv om boken er skrevet før presidentvalget, forsøker den på mange måter å forklare den samme frustrasjonen som fikk millioner av velgere til å støtte en kandidat mange oppfatter som både en klovn og en bølle.

Spesiell livshistorie

Boken er strengt tatt en selvbiografi. Som Vance selv påpeker, kan dette virke underlig: han er bare 32 år gammel og er ingen offentlig person. Vance har likevel en ganske spesiell livshistorie, han kommer fra en fattig, hvit arbeiderklassefamilie midt i det såkalte rustbeltet: Raden av stater sentralt i USA som i tiår har levd av industri, men som nå sliter med skyhøy arbeidsledighet og store sosiale problemer. Med dette utgangspunktet har forfatteren utført en bragd av en klassereise ved å avlegge eksamen i jus på eliteuniversitetet Yale og deretter få seg jobb i et investeringsfirma i Silicon Valley.

I en hjerteskjærende scene må 12 år gamle J.D. reddes av politiet i det moren er i ferd med å slå ham helseløs

Og det er denne sosiale og økonomiske spagaten Vance står i som er hans store styrke. For de som tilhører «eliten» og ikke vet hva som egentlig skjer i «det andre USA», blir han en tolk som forklarer hvor dypt sinnet og frustrasjonen stikker i disse såkalte «Fly Over States».

Vance skildrer småby-samfunn i krise. Han vokser opp i en liten industriby i Ohio og en småby i Kentucky, nettopp den type samfunn der Trump fant sine kjernevelgere. Oppveksten han beskriver er preget av rus, vold og de stadig nye farsfigurene moren drar inn i hjemmet. Det er en oppvekst preget av frykt, usikkerhet og rotløshet. Alenemoren som også forsørger J.D.s søster er lunefull og kaster i det ene øyeblikket rundt på servise og møbler, før hun i det andre kommer med innstendige og dyptfølte unnskyldninger.

Men «Hilbillyene» har hatt en negativ utvikling

I en hjerteskjærende scene må 12 år gamle J.D. reddes av politiet i det moren er i ferd med å slå ham helseløs. De er egentlig på vei til butikken for å kjøpe fotballkort etter at moren allerede har såret ham dypt. Men i bilen sier J.D. noe som irriterer moren voldsomt, og hun truer med å kjøre dem begge ihjel. Da hun stanser for å denge løs på gutten, løper han til skogs og søker tilflukt hos en fremmed kvinne. Moren slår inn døren til huset og i det hun drar J.D. hylende ut på gaten, kommer to politipatruljer som legger henne i jern. Historien om gutten som finner trygghet fra sin egen mor i baksetet på en politibil, blir stående som et av de tydeligste bildene på hvilke problemer som rir samfunnet forfatteren er vokst opp i.

Negativ sosial mobilitet

Vance trekker tidlig i boken fram et viktig poeng: Det er ikke denne klassen, med lavt utdannede hvite, som har det verst. Andre marginaliserte grupper som svarte og latinamerikanere har statistisk sett dårligere råd, dårligere helse, utdanning og jobb. Men «Hilbillyene» har hatt en negativ utvikling. Mens de andre gruppene får det stadig bedre, har utviklingen til Vances familie og klassekamerater gått feil vei. Vi snakker om negativ sosial mobilitet.

Vance mener at problemene ikke først og fremst kan forklares med økonomisk motgang, men holdningsproblemer og mangel på vilje til å ta ansvar for eget liv.

Vance gjør et poeng av at denne negative utviklingen nesten skaper større frustrasjon enn det å leve i virkelig fattigdom. De blir en spore til tiltaksløshet, fordi fremtidsutsiktene er verre enn slik livet er nå, og ikke minst slik forrige generasjon hadde det. Vi blir tegnet et bilde av en gruppe som mener de har rett på mer enn de får, og reagerer destruktivt på det.

En svak, politisk analyse

Mot slutten av boken forsøker Vance seg på en politisk analyse av krisen som herjer kulturen familien hans tilhører. Men med et skandinavisk, sosialdemokratisk blikk er den ikke særlig overbevisende. Forfatterens politiske syn (Vance er republikaner) skinner tydelig gjennom. Vance mener at problemene ikke først og fremst kan forklares med økonomisk motgang, men holdningsproblemer og mangel på vilje til å ta ansvar for eget liv.

Når Vance selv skriver om hvordan medlemmene av hans hilbillly-familie for mindre enn to generasjoner siden hadde gode jobber og relativt stabile familieliv, blir forklaringene om holdningsproblemer tynne. Forfatteren begrunner påstandene sine med anekdoter fra en arbeidsplass der kollegene fra hans egen generasjon synes å være late og tiltaksløse. Når vi i tillegg vet at krisen han gjennom hele boken har beskrevet, sammenfaller med masse-nedleggelse av industri og stor arbeidsløshet, er det vanskelig å være enig i at dette ikke har noe med de makroøkonomiske forholdene å gjøre.

Boken gir først og fremst et enestående portrett av et samfunn i oppløsning

Men som jeg har vært inne på; skildringen av manglende fremtidsutsikter og at utviklingen går i feil retning er likevel viktig som forklaring på resignasjonen som herjer den amerikanske landsbygda. Når foreldre- og besteforeldregenerasjonen har vært en del av en middelklasse er det lett å kjenne på avmakt når man selv må leve i fattigdom.

Et enestående portrett

Inger Sverreson Holmes har gjort en god oversettelse av boken, som flyter fint på norsk. Bare noen få steder stoppet jeg opp og stusset over ordbruken. Mange vil kanskje stusse allerede ved tittelen. «Hillbilly» er nok, for de fleste, ikke et dagligdags ord i det norske vokabularet. Man kan spørre seg om vi ikke bare kunne sagt «bondeknøl».

Men, som forfatteren skriver i boken, er ikke «Hillbilly» noen hvilken som helst samlebetegnelse på folk fra bygda, men en spesifikk kategori mennesker men en egen identitet. Det knytter seg helt særskilte begreper og markører til denne betegnelsen.

Til tross for at de hvite lavt-utdannede velgerne utvilsomt var viktige for Trump, er det viktig å understreke at denne gruppen ikke alene forklarer valgseieren. Nesten like vesentlig var det at Hillary Clinton ikke klarte å vinne støtte fra den såkalte Obama-koalisjonen, som særlig bestod av unge og afroamerikanere. Hadde Clinton gjort det i nærheten av like bra som Obama i disse gruppene ville hun ha gått seirende ut, til tross for den sterke støtten erkerivalen hadde hos hvite arbeiderklassevelgere. Slik sett er problemene J.D. Vance beskriver bare en del av historien om Trumps utrolige valgseier.

Det er mennesker som er preget av frustrasjon og avmakt.

Til tross for den noe lettvinte analysen mot slutten, er ikke dette – i det minste på overflaten – en politisk bok. Donald Trumps navn nevnes ikke én eneste gang, og det republikanske og demokratiske partiet omtales kun såvidt. Boken gir først og fremst et enestående portrett av et samfunn i oppløsning. «Hillbillyens klagesang» gir en helt annen forståelse for menneskene som befolker denne kulturen enn det nyhetssendingene har klart.

Det er mennesker som er preget av frustrasjon og avmakt, og deres opplevelse av at utviklingen i samfunnene deres raskt går feil vei leder til resignasjon. Et av Barack Obamas viktigste slagord var «Håp». Det synes det å være svært lite av hos disse menneskene. Kanskje var det derfor de stemte på hans rake motsetning.