Religion bør ikke skjermes for kritikk

Skoleåret 2016 startet med en ekstra K. Kristendommen er tilbake i navnet på grunnskolens religionsfag, på tross av utbredt motstand innen både utdannings- og religionsfeltet. Det framstår lite smart med en slik navneendring på et fag som skal ha plass i en sekulær skole i et flerreligiøst samfunn. Men endringen i beskrivelsen av formålet med faget KRLE indikerer at det først og fremst er navnet og ikke faget som er endret.

I formålet for RLE-faget het det at «Faget skal gi kjennskap til kristendommen, andre verdensreligioner og livssyn og til etiske og filosofiske emner. Det skal gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet.»

Den siste setningen er i formålet for KRLE-faget endret til Om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal av den grunn brukes på kristendomskunnskap, – noe som strengt tatt ikke behøver innebære noen endring i faget. Navneendringen framstår først og fremst som symbolpolitikk.

Hvor stor plass er det rimelig at religionsfaget har i skolen, sammenlignet med andre fag?

Offentlige debatter om religionsundervisning i norsk skole har de siste årene primært handlet om at faget ikke skal være forkynnende og om hvor stor plass undervisning om kristendommen skal ha sammenlignet med undervisning om andre religioner og livssyn. Men hvilke tilnærminger bør kjennetegne et religionsfag i dagens senmoderne og flerreligiøse Norge, ut over at undervisningen ikke skal være forkynnende? Og hvor stor plass er det rimelig at religionsfaget har i skolen, sammenlignet med andre fag?

Begrunnelsen for å særbehandle kristendommen er at denne religionen har hatt langt større betydning for norsk kultur og samfunn enn de øvrige verdensreligionene. Kristendommens dominerende plass i religionsfaget kan selvsagt diskuteres og problematiseres. Sammenlignet med andre fag i norsk skole er imidlertid ikke fokuset på «det norske» særegent. I kompetansemålene for området historie i samfunnsfag, det vil si målene som formulerer hvilken kompetanse elever skal få gjennom skolens undervisning, er også den norske konteksten dominerende.

Målene for 1.-4. trinn fokuserer ensidig på Norge og elevens kontekst i norske lokalmiljø. I målene for 5.-7. trinn er horisonten litt videre, her skal elevene lære om både tidligere elvekulturer og om greske og romerske samfunn i antikken.

Det er i så fall en meget ufin skjønnmaling av de historiske hendelsene.

Men det ene kompetansemålet som inviterer til fokus på afrikansk og amerikanske historie, har et eksplisitt europeisk perspektiv: «Eleven skal kunne framstille oppdagingsreiser europearar gjorde, skildre kulturmøte og samtale om korleis dette kunne opplevast.» Det er med andre ord ikke afrikansk og amerikansk historie i og for seg elevene skal lære om, men om europeernes reiser til de to kontinentene. Samtidig legger formuleringen opp til at europeernes framferd i Afrika og Amerika skal drøftes som «kulturmøter». Det er i så fall en meget ufin skjønnmaling av de historiske hendelsene.

Historieundervisningen for 8.-10. trinn legger også vekt på den norske og europeiske konteksten, og mål som peker ut over Europa impliserer samtidig et europeisk ståsted, som målet som foreskriver at «Eleven skal kunne gjere greie for kolonialisme og imperialisme og gje døme på avkolonialisering». Illustrerende nok er det ingen mål for historiefaget som inviterer til undervisning om asiatisk historie, med mindre undervisere inkluderer dette i undervisning om europeiske oppdagelsesreiser, europeisk kolonialisme, og vestlige krigshandlinger under 2. verdenskrig og i tiårene etterpå.

Hele KRLE-faget er tildelt det ganske svimlende antallet 129 kompetansemål.

Det er et gjennomgående trekk ved flere fag at det legges stor vekt på «det norske». På den bakgrunn er det urimelig å kritisere KRLE-faget for at det gir langt større plass til kristendommen enn andre religioner. En kritisk diskusjon om omfang bør følges av kritiske spørsmål også til vektleggingen i andre fag. Hvor stor plass bør norske forhold ha i norsk skole, i forhold til verden for øvrig? Og ikke minst; hvordan framstilles «de andre» i norsk undervisning og i norske lærebøker?

En kritisk diskusjon av vektlegging og omfang kan dessuten med fordel sette fokus på omfanget til KRLE-faget i sin helhet. Området historie innen samfunnsfag har til sammen, for alle trinn, 25 kompetansemål i den gjeldende læreplanen. Området kristendom innen KRLE har alene 31 mål. Hele KRLE-faget er tildelt det ganske svimlende antallet 129 kompetansemål.

Når debatten om K/RLE-faget handler om hvor mye plass kristendommen skal ha, er det andre viktige spørsmål som ikke får oppmerksomhet, som for eksempel perspektiver i faget. Det overskyggende kravet har vært at faget ikke skal være forkynnende. Men hva mer? Skal faget skjerme religionene for kritikk eller skal det bidra til kritisk tenkning omkring religiøse tekster, forestillinger og dogmer? Skal elevene lære om hvordan religiøse tekster har blitt til i tråd med allmenne kilde- og litteraturkritiske tilnærminger? Eller skal religiøse tekster og trossannheter presenteres på religionenes egne premisser?

I formålet for KRLE står det at «undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk». Det står imidlertid ikke noe om at undervisningen skal bidra til at elevene skal utvikler kritisk tenkning. Det nærmeste er kanskje at «undervisningen skal stimulere til allsidig dannelse og gi rom for undring og refleksjon». Dessuten skal faget «bidra til evne til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål».

Det er ikke noen tilsvarende mål knyttet til tekster innen andre religioner.

Det er ingen kompetansemål for KRLE som gir noen konkrete pekepinner på hva det innebærer at undervisningen skal være kritisk. Kompetansemålene sier at elevene skal kunne fortelle om, lytte til, beskrive, samtale om, gjenkjenne, forklare og gjøre rede for. Det eneste målet som inneholder ordet kritisk/kritikk, finner vi under området «Livssyn» for 8.-10. trinn. Her framgår det at eleven skal kunne «presentere eksempler på religionskritikk fra ulike livssynstradisjoner».

Kritiske perspektiver er med andre ord ikke knyttet til de ulike religiøse tradisjonene, slik kompetansemålene er formulert. Det nærmeste vi kommer et kritisk mål som er direkte knyttet til en av religionene, er trolig et mål for kristendom for 8.-10. trinn som sier at elevene skal kunne «drøfte ulike syn på Bibelen». Det er ikke noen tilsvarende mål knyttet til tekster innen andre religioner.

Undring, refleksjon og dialog er viktig. Men kritisk tenkning og kritiske perspektiver hører også med i et sekulært religionsfag i et flerreligiøst samfunn. Kanskje er det betegnende for den ukritiske tilnærmingen at det ikke er noen kompetansemål som tematiserer de ulike religionenes syn på menneskerettigheter, seksualitet eller forhold mellom kvinner og menn. Denne typen temaer er helt gjennomført plassert under området «Filosofi og etikk», og målene har en etisk og ikke en religionsspesifikk eller religionskritisk tilnærming. En ensidig fortellende, beskrivende og ukritisk tilnærming til de religiøse tradisjonene kan gi inntrykk av at de skal skjermes for kritikk. Det kan også skape en fornemmelse av at religiøs tro skal forstås som, og tilkjennes status som, noe særegent og signifikant annerledes enn andre typer interesser, overbevisninger eller fritidssysler.

Det er mulig å tenke seg andre måter å organisere undervisning om religioner og livssyn på i skolen. I Sverige er religionsfaget for eksempel tettere knyttet til samfunnsfag. Ved søk etter læreplaner på nettsiden til det svenske Skolverket, tilsvarende Utdanningsdirektoratet i Norge, vil man finne at det ikke er en egen plan for «Religionskunnskap» for 1.-3. trinn. Religionsundervisning inngår kort og godt i faget «Samhällskunskap». For 4.-9. trinn er det imidlertid en egen plan for religionskunnskap. Den inneholder totalt 29 mål hvorav 10 er knyttet til området «Religioner og andre livssyn».

Men til gjengjeld vil det kunne gi mer helhetlig og kritisk undervisning.

Her inviteres det med andre ord til at undervisningen kan ta opp relevante temaer knyttet til ulike religioner og livssyn parallelt, framfor at hver religion er atskilt i egne kompetansemål som i den norske læreplanen. De øvrige målene er fordelt mellom områdene «Religion og samfunn», «Identitet og ‘livsfrågor’» og «Etikk», noe som indikerer et relativt sett større fokus på forhold mellom religion og samfunn enn hva den norske planen legger opp til.

Antallet kompetansemål i planen for KRLE-faget er som nevnt overveldende høyt. Med tanke på målenes tema, er det imidlertid en rekke mål som med fordel kunne vært lagt til andre fag. Mål som tematiserer religionshistoriske hendelser kunne vært lagt til området historie i samfunnsfag. Likeledes kunne mål i KRLE som tematiserer religiøs kunst og arkitektur, gjerne hørt hjemme i faget Kunst og håndverk mens mål som nevner religiøs musikk kunne funnet sin plass i musikkfaget. Videre kan kompetansemål som adresserer religiøse tekster like gjerne høre hjemme i et litteraturfag, for eksempel innen et fagområde kalt «Språk, litteratur og kultur», som i dag er et område i norskfaget.

Hvis dagens KRLE-fag brytes opp og ulike temaer settes i en sammenheng der de tematisk hører naturlig hjemme, vil det bli tydelig at også religiøse tekster kan og bør leses på samme måte som annen litteratur, og at religioner og livssyn strengt tatt ikke skal behandles som noe vesensforskjellig fra andre interessegrupper eller fritidsaktiviteter. Dette vil bidra til et tydeligere skille mellom legitim religionsundervisning og illegitim, forkynnelseslignende formidling i skolen.

Men med en tematisk omorganisering av denne typen vil det fortsatt være behov for et eget fag – eller fagområde innen samfunnsfag – med fokus på etikk, livssyn, demokrati og menneskerettigheter. Hvis denne typen temaer løftes ut av en religionsfaglig ramme, kan både religiøse og andre perspektiver på hvordan rettigheter og etisk tenkning best kan forankres og begrunnes, i større grad drøftes kritisk.

En omorganisering av skolens undervisning om religioner og livssyn vil imidlertid kreve signifikant kompetanseøkning blant lærere i flere fag, og økt tverrfaglig samarbeid i skolene. Men til gjengjeld vil det kunne gi mer helhetlig og kritisk undervisning og følgelig elever som får økt trening i helhetlig og kritisk tenkning. Det forutsetter imidlertid at det etableres en bredere forståelse av «kompetanse» enn det som ser ut til å prege norsk skole i dag, slik at kritisk tenkning blir et like viktig mål som målbar kunnskap.