Bistand betaler for okkupasjonen

Nylig debatterte Stortinget et forslag om en helhetlig og uavhengig evaluering av Norges Israel- og Palestinapolitikk. Forslaget får støtte fra flere av Norges fremste midtøstenforskere, men Stortinget vil likevel ikke pålegge regjeringen den foreslåtte gjennomgangen.

Norges innsats for fred mellom Israel og palestinerne er blant våre største utenrikspolitiske prosjekter i nyere tid. Den sagnomsuste Oslo-prosessen, som nylig har fått nytt liv i form av et teaterstykke på Broadway  (bildet), var det som for alvor konstruerte bildet av fredsnasjonen Norge.

Problemet er at bistanden over tid har gitt Israel økonomiske incentiver til å opprettholde okkupasjonen.

Vår tid som fredsmeklere er over, men Norge leder fortsatt den internasjonale giverlandsgruppen til palestinerne. En ny rapport bestilt av Norad bekrefter store svakheter ved bistanden til Palestina. Internasjonal bistand har ikke ført oss nærmere en varig fredsavtale og har dessuten hatt utilsiktede negative konsekvenser.

I lys av dette trenger vi en samlet gjennomgang med konkrete forslag til hvordan ikke bare bistand, men også sterkere utenrikspolitiske virkemidler tas i bruk. Dette fordrer en gjennomgang av Norges posisjoner, handlingsrom og alliansepartnere for å sikre opprettelsen av en palestinsk stat.

Bistand betaler for okkupasjonen

Bistand har spilt en vesentlig rolle i den norske innsatsen i området, men har hele tiden lidd under politiske begrensninger og antakelser som ikke har overlevd tidens tann. Etter Oslo-avtalen i 1993 ga Norge 46 millioner kroner i bistand til Palestina, og de 10 siste årene har de årlige bidragene ligget på rundt 600 millioner kroner.

Den fremste svakheten ved vår midtøstenpolitikk er at den baserer seg på at Israel gjennom forhandlinger skal ta et aktivt valg om å avslutte okkupasjonen.

Fredsprosessens arkitekter tegnet et kart hvor økonomisk utvikling skulle få israelere og palestinere til å se gevinsten av fred. Bistanden skulle derfor understøtte forhandlinger mellom «partene», som igjen skulle gjøre staten Palestina til en realitet. Dette forklarer hvorfor Norge økte sine økonomiske bidrag etterhvert som fredsprosessen sviktet.

Problemet er at bistanden over tid har gitt Israel økonomiske incentiver til å opprettholde okkupasjonen. Den israelske økonomen Shir Hever har estimert at minst 72 prosent av den internasjonale bistanden til Palestina ender opp i den israelske økonomien. I fravær av politiske resultater og en langsiktig strategi, betyr dette at giverlandene i praksis er med på å betale for den israelske okkupasjonen.

Palestinerne på Vestbredden nyter selvsagt godt av bedre skoler, helsetjenester og infrastruktur finansiert av internasjonal bistand. Men disse prosjektene realiseres gjennom produkter og tjenester fra israelske selskaper. Israel kontrollerer samtlige grenseoverganger og krever inn store summer i sikkerhets- og importavgifter. Konsekvensene er at den palestinske økonomien er blitt stadig mer avhengig av den israelske, og at bistanden gjør okkupasjonen billigere for Israel enn den burde vært.

Behov for ny politikk

Store deler av den internasjonale bistanden til palestinerne er betinget av støtte til fredsprosessen. Palestinske myndighetsorganer og NGO-er som deltar i motstandsaktiviteter risikerer å miste sin finansiering. Mange er uenige med disse betingelsene, men kostnadene ved å takke nei til bistanden er lavere levestandard og en usikker fremtid. Dermed har også palestinerne mistet muligheten til å forfølge alternativer til forhandlingsinstituttet i sin søken etter nasjonal selvråderett.

Ved at bistanden knyttes opp til støtte til fredsprosessen, er giverne med på å begrense det politiske livet i Palestina. Dette skaper en dynamikk hvor palestinske aktører til stadighet stilles til ansvar for internasjonale aktører, mens israelsk kolonisering av palestinsk land forblir ustraffet. Bistanden endrer ikke okkupasjonens asymmetriske maktforhold, men forsterker det, med mindre den understøttes av andre politiske virkemidler.

Gang på gang har vi finansiert gjenoppbyggingen av Gaza, for få år senere se Israel bombe i stykker stripen på ny.

Den fremste svakheten ved vår midtøstenpolitikk er at den baserer seg på at Israel gjennom forhandlinger skal ta et aktivt valg om å avslutte okkupasjonen, et scenario som virker stadig mindre sannsynlig. En utredning vil kunne se på om bistanden bør omlegges for å redusere disse negative konsekvensene, og om vi sammen med våre alliansepartnere kan støtte alternativer til den aldrende fredsprosessen.

Et spor som kan utforskes er muligheten for å støtte palestinernes egne initiativ for en selvstendig stat som i mindre grad er avhengig av forhandlinger med Israel. De palestinske selvstyremyndighetene har gjennomført et omfattende institusjonsbyggingsprogram og blitt anerkjent som selvstendig stat av mer enn 135 land, inkludert Sverige. En utredning vil kunne gi oss et grunnlag for å forstå de mulige ringvirkningene av en norsk tilslutning til initiativet.

Et annet spor er å se nærmere på vårt forhold til Israel. Gang på gang har vi finansiert gjenoppbyggingen av Gaza, for få år senere se Israel bombe i stykker stripen på ny. At denne tragedien tillates å gjenta seg selv, samtidig som vi belønner Israel med normalt bilateralt samarbeid, vitner om at dagens politikk mangler konsistens.

En bred gjennomgang av vårt handlingsrom og mulige alliansepartnere vil kunne legge grunnlag for en mer målorientert midtøstenpolitikk.