Harselas har ingen verdi i seg selv

Det jeg skrev under tittelen «Hvorfor det er dumt å harselere over islam», er kommentert av Stig Edissen, Eirik Holmøyvik og Lasse Hodne. Dette gir meg anledning til å presisere hva jeg mener.

1

Det bør være tillatt – altså ikke forbudt og forbundet med straff – å si, skrive eller tegne nesten hva som helst. Men det er ikke faux pas å spørre om noen, alt i alt, gjør klokest i ikke å si, skrive eller tegne et eller annet, i den eller den situasjonen. Især skal man kunne stille seg selv dette spørsmålet. Det er dessuten greit å få høre at man, ved den eller den anledningen, med fordel kunne latt være å dele en eller annen tanke med hele verden.

Han er mer engstelig enn meg.

På den ene siden behøver selvsagt ingen å legge seg flat for den slags kritikk. På den andre siden er det ikke utilbørlig at noen kritiseres for å bruke ytringsfriheten på en – angivelig – uklok måte.

«Så du mener å vite hvordan ytringsfriheten bør brukes, og nå vil du være vår vokter i bruken av den. Fri og bevare oss for moralske voktere.» Ja, fri og bevare oss! Men det er altså ikke dette jeg mener.

Holmøyvik sammenlikner meg med Schlegel, som ville innskrenke ytringsfriheten ved å forby «Trykkefrækhed». Jeg vil ikke forby noe som helst. Men Holmøyvik tror, etter alt å dømme, at det jeg tar til orde for, er farlig, fordi det er egnet til å gjøre at Schlegel (igjen) får det som han vil.

Det er selvsagt mulig at noe som begynner med kritikk av måten ytringsfriheten brukes på, ender med det ene forbudet etter det andre. Holmøyvik finner belegg for at dette er sannsynlig i det faktum at (tilnærmet) ubegrenset ytringsfrihet ikke har funnes – på papiret – særlig lenge. Gir historien god grunn til engstelse? Er det sannsynlig at vi vil miste en del av ytringsfriheten, før vi vet ordet av det, med mindre vi lar være å spørre om det, nå og da, er best å holde tann for tunge?

Det har ingen verdi i seg selv at religiøsitet forsvinner.

Man skal aldri si aldri, og hvis det eneste som står på spill, er ytringsfriheten, bør vi ikke ta noen som helst sjanse. Men det er mer som står på spill (se nedenfor). Dessuten er det ikke særlig sannsynlig at Schlegel kommer til å hjemsøke oss under noen omstendighet.

På det siste punktet er både Holmøyvik og jeg henvist til vårt gode skjønn. Han er mer engstelig enn meg. At noen redaktører (angivelig) er blitt mer forsiktig med hva de trykker, av frykt for islamister, har ingenting med denne saken å gjøre. Riktig nok er det noen som tror at enda mer harselas vil bidra til å senke faren for terror på lang sikt. Det kan i så fall gi grunn til å harselere. Men dette er spekulasjon i løse luften.

2

La oss anta at harselas over en religion bidrar til å svekke den, altså at harselasen kommer til å ha den virkningen at flokken av troende blir mindre og mindre. Dette er ingen grunn til å harselere. Det har ingen verdi i seg selv at religiøsitet forsvinner. Selv er jeg ikke religiøs. Min oppfatning er at ingenting av det det som muslimer, kristne eller andre snakker om, når de snakker om gud, finnes. Men den beste argumentasjonen for at noe av dette finnes, er god nok til at temaet alltid har hatt, og fremdeles fortjener, en plass i filosofisk kosmologi.

Selvsagt er det ikke bare muslimer som bør behandles med folkeskikk.

Kanskje tror noen ateister at en opplyst verden er nødt til å være en verden uten religiøsitet, altså at det er uråd å være religiøs og intelligent på en gang. I så fall foreligger levende bevis for at ateister kan være dumme nok.

Er religiøsitet negativt korrelert med intelligens? I så fall er korrelasjonen neppe sterk. Det finnes, etter alt å dømme, nok av skarpinger og nok av sløvinger overalt: blant troende, ikke-troende og dem som sitter på gjerdet. Heller ikke forståelsen av hva som er riktig, og hva som er galt, er forbeholdt de to sistnevnte gruppene. Var det en forutsetning for etisk fremskritt i Europa at kloke hoder la kristentroen bak seg? De som mener det, har nok til gode å lese John Locke.

3

Noen har den oppfatningen jo mer folk såres av harselas, desto mer harselas tåler de, og desto mer skal det til at de lar seg såre neste gang noen gjør narr av dem. Jeg har hørt snakk om «krenkelseskompetanse». La gå at tykk hud kan være god å ha i en verden som er full av hensynsløse mennesker. Men dette er ingen verden å trakte etter. Langt bedre er det om folk flest behandler hverandre med folkeskikk.

Så du mener verden ville vært bedre uten «Life of Brian»? Ja.

Selvsagt er det ikke bare muslimer som bør behandles med folkeskikk, og selvsagt er det mer enn religiøsitet som kaller på konduite. Det samme gjør for eksempel intellektuell uformuenhet, hvor fristende det enn kan være å gjøre narr av obskurantisme. Ingen latterliggjøring av det mennesker er, tror eller gjør, beriker i seg selv samfunnet.

Selvsagt kommer mennesker til å bli ledd ut så lenge det er mennesker på jorden. Det vil skje igjen og igjen. Vi pleier ikke sansen for riktig og galt, fordi vi er eslet til å være plettfrie, men fordi vi aldri kommer til å bli det.

Noen mener det er likegyldig om harselas sårer den ene eller den andre. De synes det er i skjønneste orden å såre folk. På den måten kan man få seg en god latter, eller få sagt noe man ellers ville brent inne med. Jeg håper denne oppfatningen er veldig uvanlig.

Spørsmålet er om harselas trengs eller snarere gjør vondt verre.

«Så du mener verden ville vært bedre uten «Life of Brian»?» Ja. Her har vi riktig nok å gjøre med talentfull harselas. Men jo mindre vi spotter hverandre, for å få oss en god latter, desto bedre, under ellers like vilkår. Ta Monty Python og trekk fra «Life of Brian». Det er nok igjen til å le seg skakk av.

4

Vilkåret om «ellers like vilkår» er ikke oppfylt hvis harselas må til for å få noen til å slutte å gjøre noe som er galt, og som bør – nei, må – opphøre. Å skjære i barn uten medisinsk grunn er noe av det verste av det gale som gjøres i religioners navn. Hvis harselas over religioner trengs for å få bukt med denne skikken, så sett i gang!

Spørsmålet er om harselas trengs eller snarere gjør vondt verre. Vil jevnlig harselas over islam langt om lenge føre til at alle muslimer som har til gode å foreta en etisk opprydding, tar fatt på den? Var det harselas som en gang la til rette for at kristne mennesker i Europa – i alle fall mesteparten av dem – ryddet opp på sin kant? Det kan tenkes. Sosiale årsakssammenhenger er innfløkte. Men på kort sikt vil neppe harselas ha gunstig virkning på dem som lar barn omskjære, eller forsøker å omgå forbud mot barneekteskap, eller gir døtrene sine færre muligheter enn sønnene. Tvert imot kan harselas komme i veien for den etiske oppryddingen som er påkrevd, her og nå.

Snarere kommer piggene ut.

La oss si at dagens avis har en karikatur av muslimenes profet på den ene siden og en kronikk som forklarer hvorfor omskjæring er galt på den andre siden. Karikaturen er neppe egnet til å skaffe kronikken mange lesere blant dem som først og fremst bør lese den. Hva bygger jeg på?

Introspeksjon og den antakelsen at mennesker likner hverandre en god del. Hvis jeg gjør noe jeg ikke burde gjort, men tror er riktig, har jeg ingenting mot kritikk. Men hvis jeg først blir latterliggjort for å tro at det jeg gjorde, er riktig, er det liten utsikt til at jeg lytter oppmerksomt til kritikken, og tar den innover meg på en fordomsfri måte. Snarere kommer piggene ut. Jeg antar at mange har det som meg på dette punktet.

Noen hevder at muslimer har et inderlig forhold til sin profet, som bidrar til at harselas over profeten rammer dem med særlig styrke. Kanskje det. Dette har jeg ikke greie på, og det spiller ingen rolle for min argumentasjon.