Høyres paradoksale skolepolitikk

Høyres Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kronikk i Aftenposten 11. januar at han er overrasket over hvor lite opposisjonen er opptatt av læring og kunnskap. Jeg er ikke særlig overrasket.

Lenge har den viktigste kritikken mot Høyres løsninger kommet fra lærere og andre skolefolk. De siste årene har partiene i opposisjon vært preget av en nokså tannløs skolepolitikk.

Da er jeg ikke så sikker på at Høyres løsninger vil være de rette.

Grunnene til det er sammensatt, men et svakt Arbeiderpartiet, som ikke riktig har klart å meisle ut en tydelig retning for skolen, har mye å si. Problemet ligger også i at Høyre har gjort monopol på å få definere kunnskap og læring, ved å bruke retoriske grep som å kalle alt som ikke handler om lesing, skriving og regning for «koseskole».

Isaksen sier at han synes det er paradoksalt at det fortsatt er nettopp Høyre som fortsetter å løfte utfordringene for skolen. Jeg tenker det er helt naturlig. Den som har makt over å definere og formulere problemene, har også makt over løsningene. Frafall fra videregående opplæring er et av problemene som er formulert, og må løses.

Skrekktallene vi baserer oss på er at mindre enn ¾ fullfører, og så mange som 1/3 av unge menn dropper ut. Bildet som følger er av mennesker som faller ut av samfunnet, og samtidig koster fellesskapet dyrt. Men er det slik? Ser vi på den samme statistikken for 10 år i stedet for fem, så ser vi at 90 prosent har fullført videregående.

Bildet er ikke helsvart lenger. De 10 prosentene som står igjen, er de vi virkelig bør jobbe for å redde i skolen. Dersom vi definerer problemet som utenforskap, og ikke frafall fra opplæring, så blir dette et samfunnsproblem, og ikke et skoleproblem. Da er jeg ikke så sikker på at Høyres løsninger vil være de rette.

Isaksen gjør feilslutningen at karakterer og resultater er det samme som faktisk læring.

De virkelige paradoksene finner jeg i det Isaksen løfter fram som løsninger. En kjempeinvestering i bedre lærere, som vil gi oss store utfordringer med lærermangel. Lærerne skal stilles større krav til, både før, under, og etter utdanning, men paradoksalt nok er Høyre det eneste partiet som ikke vil stenge klasseromsdøra for ufaglærte, ved å kreve at alle undervisningstimer skal ha en godkjent lærer.

Et annet paradoks er at disse dyktige, utdannede, engasjerte lærerne fortsatt skal være underlagt et system der styringsverktøy trumfer profesjonelt pedagogisk skjønn. Isaksen hevder at vi ikke kan fjerne styringsverktøyene uten at det får konsekvenser. Hvorfor ikke?

Tror han virkelig at resultatene vil bli verre dersom vi slutter å teste? Det er ikke bare et paradoks, det er nærmest definisjonen på mistillit. Det ser heller ikke ut til at vi får lettet på testtrykket de neste årene. I den politiske plattformen for den nye regjeringen heter det at de vil «kartlegge læringsresultater gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå».

Jeg vil ikke ha et skolesystem som oppfordrer til juks.

Jeg antar grunnen er at denne åpenheten – publisering av resultater – skal gi ris bak speilet, slik at skolene tvinges til «kvalitet». Forskning tyder på at slik mål- og resultatstyring tvert imot senker kvaliteten på arbeidet, og jeg kjenner det godt igjen fra hverdagen også.  En liten anekdote for å beskrive:

Min datter på andre trinn satt og gjorde matteleksene sine. Hun skrøt til meg av at hun hadde funnet en veldig lur måte å skrive fine ettall – nemlig å bruke et viskelær som linjal. Jeg sa at det hørtes jo ganske lurt ut, men at hun jo da ikke fikk øve på å skrive ettall, og at hun ikke kunne bruke linjal hver gang hun måtte skrive et. Du lærer det jo ikke da. Svaret jeg fikk? «Nei, men jeg får stjerne».

Isaksen gjør feilslutningen at karakterer og resultater er det samme som faktisk læring, og slike som min datter vil lett kunne utnytte det. Jeg vil ikke ha et skolesystem som oppfordrer til juks.

Når det gjelder Høyres skolepolitikk og forskning, finner vi flere paradokser. Bård Standal fra Høyre sier det ganske godt selv i denne kronikken om lekser.

For noen handler det om å få reparert et selvbilde, ikke sementert det.

Han skriver: «De gangene jeg er stolt av å være med i Høyre er når vi velger å ta standpunkter på bakgrunn av kunnskap og fakta. Vi legger til side smålig tjas og fjas og gjennomfører en historisk kommunereform. Vi sier nei til gnålet om stadig flere lærere og mindre klasser når vi vet at det er kvaliteten og ikke kvantiteten på lærerne som er viktig.

Som de kunnskapsbaserte flinkingene vi prøver å være må vi ta inn over oss den forskning som er på lekser. Tradisjonelle lekser er verdiløse læringsinstrumenter i småskolen. Forskeren John Hattie (Det er han vi bruker for å fortelle at «forskning viser at klassestørrelse ikke er viktig») har gjennomgått hvilke faktorer som har betydning for læring og har identifisert 138 av dem. Hatties Visible Learning er selve gullstandarden for internasjonal skoleforskning.

La oss ta en titt på hvilken effekt lekser i småskolen (merk småskolen; når ungene blir større og mer selvstendige sånn rundt ungdomsskolen blir det bedre) har ifølge ledende internasjonal skoleforskning: Homework in primary school has an effect of around zero.»

Selv har jeg også stilt spørsmål ved Høyres noe lemfeldige bruk av forskningsresultater. For det er vel ganske paradoksalt at det meste av det de har innført, ikke viser større læringseffekt enn det de har vært tydelig imot?

Jeg har et brennende ønske om å skape en bedre skole for alle elever. Mest av alt for de som starter livet med et handikap (For sånn er det – livet starter før skolen). De trenger å fanges opp tidlig, av voksne som ser dem og har tid til dem. For mange handler det om å lære å lese, skrive og regne, men for noen handler det om helt andre ting.

For noen handler det om å få reparert et selvbilde, ikke sementert det ved å få ukentlige påminnelser på alt en ikke mestrer. For noen handler det om å få hjelp til å forstå de sosiale kodene, og selv bli i stand til å få venner.

Isaksen sammenligner det å drive skoleutvikling med å rulle en kampestein opp en bakke; dersom vi slipper taket, så går det nedover. Det hadde nok gått så meget enklere dersom vi var noen som dro, og noen som dyttet. At det gikk an å stoppe opp litt, vurdere retningen, og planlegge ruta videre. Men det rekker vi kanskje ikke i en stortingsperiode?

Her blir det mer av det samme i fire nye år.

Å prioritere betyr å velge bort, og jeg er glad for at vi har en statsråd som er tydelig på at vi skal prioritere i skolen. Jeg skulle bare ønske at prioriteringene var litt annerledes:

At den nye læreplanen som er på trappene faktisk blir en reell fagfornyelse. At skolene og lærerne fikk større frihet til å gjøre lokale tilpasninger. Kanskje de store forskjellene Isaksen bekymrer seg for skyldes nettopp det? At vi på tross av store ulikheter mellom landsdeler, skoler og elever, skal gjennom samme kverna, og måles på de samme kriteriene?

Jeg skulle ønske vi kunne få noen fra opposisjonen til å virkelig tenke nytt, for det nytter ikke å tenke gammelt om skole. Det har vi gjort for lenge allerede. Isaksen har gjort sine prioriteringer, og vi som ønsker en ny skole for en ny tid, må vente, for her blir det mer av det samme i fire nye år.