Promp og prakt

I et tidligere innlegg på Agenda Magasin fremfører professor Raino Malnes det synet at harselas med islam er et uttrykk for dårlig folkeskikk. Siden det i mange muslimske miljøer praktiseres “omskjæring av barn, barneekteskap, kvinnediskriminering og annet”, er kritikk av islam berettiget, men humor og satire er dessverre ikke egnede virkemiddel til å få dem til å skifte mening.

Synspunktene til Malnes har blitt imøtegått i to tidligere innlegg. Eirik Holmøyvik (12/1) kritiserer hans formuleringer om ytringsfriheten, mens Stig Eidissen (11/1) påpeker at Malnes’ påstand om at harselas ikke har noen effekt i religionskritikk står fullstendig udokumentert.

I vår del av verden er satire noe som krydrer den politiske debatten.

At innlegget dreier seg om Charlie Hebdo blir ikke sagt direkte av Malnes, men ettårsdagen for drapene i Paris som ble markert for få dager siden og bildet som akkompagnerer teksten, forteller oss at det er det som er utgangspunktet. Følgelig dreier det seg ikke om harselas i generell forstand, men mer spesifikt om satire i form av bilde, illustrasjoner, karikaturer osv.

Malnes snakker heller ikke om kristne tradisjoner i sitt innlegg og det er derfor uklart om det bare er islam man ikke skal le av, eller det gjelder religioner generelt. Det kan derfor være på sin plass med en sammenligning med lignende kontroverser i vår egen kultur. Det mest nærliggende eksempelet er konfrontasjonen mellom katolikker og lutheranere under reformasjonen, hvor bildet var et like viktig våpen som teksten.

Martin Luther var en av de første som brukte masseproduserte bilder i religiøs propaganda i stor skala. Prester og munker skal avbildes på papir og spillekort på en slik måte at “folk føler kvalme når de ser eller hører om presteskapet”, skal han visstnok ha uttalt. Vi vet at Luther bestilte bilder til sin anti-katolske propaganda hos en av sine beundrere, maleren Lucas Cranach den eldre (1472-1553).

Cranach, som er kjent for å ha laget flere portretter av Luther, var også en fremragende tegner og illustratør. Takket være trykkekunsten ble mange av disse bildene kjent for et stort publikum. Dette gjaldt også hans tegninger mot paven og den katolske kirken.

Paven ga svar på tiltale og sensurerte både Luthers tekster og enhver satirisk tegning.

En av Cranachs mest kjente pavesatiriske tegning er Der Papstesel, hvor paven er gjengitt som den babylonske skjøge; et vesen med tre hoder – et esel, en djevelmaske og en drage. Luthers skrift mot pavedømmet (Wider das Papsttum zu Rom, vom Teufel gestiftet) ble illustrert med tresnitt som bl.a. fremstilte paven som født av en demon.

Paven ga svar på tiltale og sensurerte både Luthers tekster og enhver satirisk tegning og trykk som harselerte med paven. Samtidig ble kunstnere med katolsk bakgrunn engasjert i den motreformatoriske propagandaen. Giuseppe Arcimboldo (mest kjent for sine malerier av menneskehoder komponert av frukt og grønnsaker) skal ha fremstilt Calvin som en fisk.

Det er flere interessante poeng her. For det første at religionen i disse tilfellene ikke bare benyttet seg av visuell og satirisk propaganda – man kan så gar med en viss rett si at lutheranismen oppstod gjennom den. Dernest at kirkens dominans i samfunnet ikke hindret en religiøs satire som var minst like krass som den er i dag.

Nøyaktig på hvilken måte satire påvirker politiske og religiøse debatter vil være vanskelig å evaluere. I noen tilfeller kan det nok hende at folk går i skyttergraver, men i andre stimulerer den til positiv kritikk. Vi i den vestlige del av verden kan knapt se for oss hvordan vår litterære og kunstneriske arv ville ha vært uten slike konfrontasjoner, men de fleste vil nok være enige i at brytninger av religiøs og politiske art driver verden fremover. Hvis vi har vokst på dette, er det ikke da naturlig å tenke at det samme vil være tilfelle også utenfor vår egen kulturkrets?

Det er ingen respekt i selvsensur.

Et poeng her er at religioner, som andre tankesystemer, ideologier, overbevisninger og virkelighetsoppfatninger, er i stadig forandring. På et eller annet tidspunkt vil fortidens forestillinger om himmel og helvete virke fremmedartede og forsøkene på å sette dem i system vil fremstå som latterlige. Analysen av satiren må også ta hensyn til dette. Satire kan latterliggjøre, men det finnes jo ting som faktisk er latterlige i utgangspunktet og som satiren bare bidrar til å avsløre.

I vår del av verden er satire noe som krydrer den politiske debatten. Er det noen grunn til at den ikke skal ha samme rolle i muslimske land? Det finnes kulturelle forskjeller, men i sensuren som noen mener vi skal pålegge oss selv i møtet med personer med en annen kulturell bakgrunn ligger det også en potensiell nedvurdering. Det er ingen respekt i selvsensur. Tvert imot bygger den på en forestilling om at i muslimske miljøer er religionen dominert av følelser på en slik måte at folk blir ofre for sine egne impulser og instinkter.