En moderne grunnlov beskytter klimaet

I november kommer Greenpeace og Natur og Ungdoms klimasøksmål mot den norske stat opp for Oslo Tingrett. Saken er særlig interessant fordi domstolene for første gang skal ta stilling til om Grunnlovens miljøparagraf 112 legger begrensninger for statens politikk som kan ha miljøkonsekvenser. En konklusjon i den retningen vil gi bestemmelsen en helt ny betydning sammenlignet med i dag, hvor den stort sett har blitt brukt som et støtteargument av Høyesterett ved tolkningen av vanlige lover.

Er det slik at miljørettigheter bare har – og bør ha – symbolsk betydning?

Politiske domstoler

Enkelte hevder at domstolene ikke er egnet til å ta stilling til om for eksempel oljeboring i Arktis er ulovlig. Slike spørsmål har store økonomiske implikasjoner og legger opp til kompliserte avveininger av tunge samfunnsmessige interesser, som miljø mot arbeidsplasser. Det samme argumentet ble brukt av mange mot å grunnlovsfeste økonomiske, sosiale og kulturelle (ØSK) menneskerettigheter under grunnlovsrevisjonen i 2014.

I dette perspektivet er det interessant å se nærmere på utviklingen innenfor internasjonal menneskerettighetstenkning og grunnlovsfestede miljørettigheter i andre land. Er det slik at ØSK-rettigheter og miljørettigheter bare har – og bør ha – symbolsk betydning?

Et fullverdig menneskerettighetsvern fordrer at de ulike rettighetene ikke kan plukkes fra hverandre, men ses som en komplett enhet.

Tidligere har oppfatningen vært at bare sivile og politiske menneskerettigheter kan håndheves av domstoler og kontrollorganer. ØSK-rettigheter er derimot bare symbolske og angir kun en retning for statens politikk. Dette skillet er imidlertid i ferd med å oppløses, noe som fremgår av både uttalelser fra FNs komité for ØSK-rettigheter og avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Mulighet for enkeltpersoner til å klage inn stater  for menneskerettighetsbrudd er nå etablert under FN-konvensjonen om ØSK-rettigheter (en ordning Norge dog enda ikke har sluttet seg til). Det gjør konvensjonen mer likestilt med konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, der en slik ordning har eksistert siden 70-tallet.

ØSK-rettighetene gir fortsatt politikerne stor frihet med hensyn til når og hvordan disse rettighetene skal oppfylles. Visse minimumsforpliktelser må imidlertid alltid overholdes. For eksempel må statene tilby grunnleggende utdanning og helsetjenester. En slik tilnærming er også etter mitt syn fornuftig. For ytringsfriheten blir da relativt meningsløs dersom ikke staten kan tilby grunnleggende opplæring i lesing og skriving? Og hva blir retten til liv uten tilgang på elementær behandling og medisiner?

Et fullverdig menneskerettighetsvern fordrer altså at de ulike rettighetene ikke kan plukkes fra hverandre, men ses som en komplett enhet, og at statene er forpliktet til å overholde visse minimumsforpliktelser. Med dette i mente blir Grunnloven § 112s karakter av en rettighet med økonomiske og politiske implikasjoner et svakt argument for at bestemmelsen ikke legger begrensninger på myndighetene.

Hele poenget med miljørettighetene å beskytte det mest fundamentale for menneskelig aktivitet på kloden – livsgrunnlaget vårt.

En tendens i tida

Tankegangen gjenspeiles videre i synet på grunnlovsfestede miljørettigheter i en rekke andre land, der disse rettighetene håndheves i økende grad av både grunnlovsdomstoler og siste instans-domstoler. Eksempler finnes særlig i India, Sør-Amerika og Sentral-Europa. Grunnlovsdomstolen i Colombia har for eksempel truffet 135 avgjørelser relatert til retten til en viss miljøkvalitet (per 2015). Miljøbeskyttelse i en grunnlovsmessig kontekst har videre vært oppe i 26 saker i Brasil og 80 i India (per 2015). Det er også flere eksempler på saker med vidtrekkende økonomiske konsekvenser. Eksempelvis ble en planlagt hugst av en skog med stor økologisk, men også kommersiell, verdi kjent ulovlig av den chilenske høyesterett i Trillium-saken. I Petroecuador-saken i Ecuador ble selskapet holdt ansvarlig for miljøskade som følge av oljeutslipp.

Foreløpig gjelder de fleste sakene avgjort i høyere rettsinstanser mer tradisjonelt miljøvern. Klimasaken skiller seg ut ved at den er et resultat av mange små enkeltutslipp på tvers av landegrenser. Det er dermed vanskelig å finne enkelthandlinger som er alvorlige nok til å bryte med et minimum rettighetsvern. Samtidig er hele poenget med miljørettighetene å beskytte det mest fundamentale for menneskelig aktivitet på kloden – livsgrunnlaget vårt. Disse rettighetene bør derfor selvsagt også gi beskyttelse mot den kanskje største trusselen mot dette livsgrunnlaget.

Å gi Grunnloven § 112 status som skranke for myndighetene vil si å anvende Grunnloven på en moderne og tidsriktig måte for å gi livsgrunnlaget vårt en fullgod rettsbeskyttelse, i tråd med den internasjonale utviklingen. At dette kan gi domsavgjørelser som er upopulære hos noen er en helt annen sak. Men det ligger tross alt i minoritetsvernets natur at det ikke alltid er like populært hos flertallet.