Vi burde lytte til Corbyn

En av de mest krevende øvelsene man kan gjøre, er å trekke politiske trender ut fra andre land for så å anvende dem til sitt eget politiske landskap.

Fordi land er ulike og politiske sannheter sjelden er overførbare, velger vi ofte de trendene som understreker vårt eget politiske narrativ.

Vi velger de trendene vi liker. Corbyn og Sanders er ikke valgbare. Blair og Clinton er lyseblå karrierepolitikere. Det er ofte enten-eller.

Problemet med en slik (dogmatisk) tilnærming, er at det ofte skaper ideologiske skyttergraver og kunstige motsetninger. For når sosialdemokrater eller sosialister i andre land vinner terreng og bringer prosjektet videre, burde vi lytte.

Etter årevis med karikaturer, svertekampanjer og latter fra både høyre- og venstresiden, er Jeremy Corbyn i ferd med å skape en ny fortelling om Storbritannia.

På samme måte som Tony Blair fornyet og forandret britiske Labour på midten av 90-tallet, er Jeremy Corbyn i ferd med å danne et nytt sosialdemokratisk narrativ i Storbritannia. Begge deler er like imponerende. Men akkurat i 2017 er det Corbyn vi burde lytte til.

En ting er å vinne valg, en annen ting er å vinne idékampen. Ikke siden sosialdemokratiets storhetstid under Clement Atley har flere briter ivret etter mer felleskap enn de gjør i dag.

Mens valgstrateger har brukt sin tid på å latterliggjøre Corbyns radikale plattform, har hans ideer sakte, men sikkert fått innpass hos middelklassens mer konservative rekker. Mannen som ikke var valgbar er i ferd med å forandre britisk politikk.

Om Tony Blair fornyet Labour ved å nærme seg sentrum, har Corbyn latt sentrum komme til seg. Alle målinger peker i dag mot et nytt flertall og en ny retning for britene.

Etter årevis med karikaturer, svertekampanjer og latter fra både høyre- og venstresiden, er Jeremy Corbyn i ferd med å skape en ny fortelling om Storbritannia. En fortelling om at selv briter løser oppgaver best i fellesskap.

Fellesskapsløsninger er alt annet enn gammeldags. Det er fremtiden.

Helt siden Corbyn overtok lederklubba for snart tre år siden, har han stått fast ved sin politiske retning. Og på samme måte som venstresiden ble forbigått av Thatcherismen på 1970 og -80-tallet, er det nå høyresiden som risikerer å bli forbigått i Storbritannia.

Til tross for det samme knallrøde budskapet som i 2015, er nå store velgergrupper plutselig interessert i Corbyns radikalisme. For å parafrasere Margareth Thatcher: “This man is not for turning.”

Corbynismen er en viktig påminnelse om det er mulig å flytte store velgergrupper. Det er mulig å motbevise spindoktorer og valgstrateger som hevder at “det ikke er noen velgere å hente ute til venstre.” Og er det noe de siste årene burde ha lært oss, så er det at politiske sannheter er til for å brytes og at valgstrateger ikke er orakler.

Allikevel burde entusiasmen, radikalismen og den kompromissløse troen på politikk være en viktig inspirasjon for alle på venstresiden.

Det skiftende narrativet i britisk politikk illustreres godt av Theresa Mays tale under 20årsjubileet for uavhengigheten til Bank of England:

“The free market economy need to be honest about where it is not currently working or delivering for ordinary working people today.”

En tale som gjennomgående forsøkte å ta avstand fra store deler av de konservatives tidligere kompromissløse markedstro. Det frie marked er ikke lenger løsningen på alt. Corbynismen er nå i sentrum av britisk politikk.

Norge er ikke Storbritannia. Alt kan ikke kopieres. På samme måte som at det var en krevende øvelse å kopiere New Labour i 2000, vil det samme være tilfellet for Corbynismen i 2017.

Allikevel burde entusiasmen, radikalismen og den kompromissløse troen på politikk være en viktig inspirasjon for alle på venstresiden. Fellesskapsløsninger er alt annet enn gammeldags. Det er fremtiden. I det minste i Storbritannia.