Erna bommer med sine språkkrav

«Vi må stille krav til innvandrerne.» Denne frasen hører vi stadig oftere i integreringsdebatten. Nå senest ville statsminister Erna Solberg ta sosialstønaden fra innvandrere som ikke lærer seg norsk.

Å møte innvandrere med krav og forventninger til egen innsats er å vise respekt. Samtidig er det grunn til å rope varsko mot den økende tendensen til å bruke tvangsmidler i integreringens navn. Spesielt gjelder det når tiltakene ikke har annen effekt enn å signalisere tøffhet.

Pliktene man pålegges bør være hensiktsmessige.

Aktivisering er i tråd med den sosialdemokratiske samfunnskontrakten «gjør din plikt, krev din rett». Men pliktene man pålegges bør være hensiktsmessige. Det er også en avgjørende forskjell mellom å sanksjonere manglende deltakelse på norskkurs og å sanksjonere manglende resultater i å lære seg norsk.

 

Fra rettigheter til plikter

På 90-tallet, da jeg selv var asylsøker, var det kontroversielt å stille krav til flyktninger og familieinnvandrere. Fokuset var den gang på rettigheter. Man kunne motta trygd uten at man måtte delta i samfunnet.

Jeg husker jeg fikk høre fra en flyktningfamilie at de fikk ekstra stønad fra sosialkontoret rett før vinteren, for å kjøpe skidress og skiutstyr. Begrunnelsen var ikke nødvendigvis at dette skulle hjelpe integreringen. Sosialkontoret mente antagelig at det var en menneskerett å gå på ski.

I den samme perioden var det vanlig at innvandrertalsmenn klaget på tv over at det ikke fantes tilbud om norskopplæring for innvandrere. Politikerne ble presset til å sette av mer penger til dette formålet.

Om man ikke kan stå opp om morran for å jobbe, så skal man i alle fall stå opp om morran for å gå på kurs.

Så skjedde det noe. Tiltakene kom ikke lenger bare i form av «tilbud». Istedenfor ble de obligatoriske. «Aktiviseringskrav», heter det i dag. Det innebærer at man må gjøre noe for pengene man får fra staten. Om man ikke kan «stå opp om morran» for å jobbe, så skal man i alle fall «stå opp om morran» for å gå på kurs.

Om man ikke gjør det, vanker det sanksjoner. Man blir fratatt potensielt viktige rettigheter. For eksempel gjelder dette retten til å få varig oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Før var det nok med 300 timers deltakelse på norskkurs for å få varig opphold. Nå er kravet utvidet til 600 timer. Man må også bestå en språkprøve i etterkant.

Dermed klager ikke innvandrere på manglende tilbud lenger, men på at de blir sendt fra tiltak til tiltak uten at det fører til jobb.

 

Bred oppslutning om aktiveringslinja

Det er bred enighet i Norge om både arbeidslinja og aktiviseringskravene rettet mot innvandrere. Tradisjonelt har det typisk vært høyresiden som har stilt flest krav, siden man her legger vekt på personlig ansvar. Sett fra høyresiden er ledighet først og fremst knyttet til mangel på arbeidsinsentiver.

Sosialdemokrater har tradisjonelt vært mer opptatt av manglende etterspørsel etter arbeidskraft, og har dermed lagt vekt på inntektssikring.

Skattebetalerne forventer at det stilles krav til alle som fysisk er i stand til å jobbe.

En tredje forklaring, som er spesielt relevant for innvandrere, går ut på at ledighet først og fremst skyldes mismatchen mellom kompetansen de har med seg fra hjemlandet og etterspørselen i det norske arbeidsmarkedet.

I sin doktoravhandling argumenterer Fafo-forsker Anne Britt Djuve for at den brede oppslutningen om aktivering skyldes at den snakker til både høyre- og venstresiden: Det stilles krav, samtidig som det gis rettigheter til både kvalifisering og inntektssikring.

 

Det er kvaliteten som mangler

Det er verdt å huske at målgruppen ikke bare er dem som blir møtt med krav. Aktiviseringstiltakene er også ment å tilfredsstille dem som betaler for tiltakene. De skal rett og slett ivareta den norske modellen.

Skattebetalerne forventer dessuten at det stilles krav til alle som fysisk er i stand til å jobbe, men som lever av statlige stønader. Videre er aktivisering viktig for mange innvandrerkvinner, som får en mulighet til å komme seg ut av hjemmet og bli bedre kjent med det norske samfunnet. Det er et argument i seg selv.

Foreldre som deltar blir også bedre forbilder for barna sine. Det er verken integreringsfremmende eller heldig for arbeidslinja om unge ser sine fremste rollemodeller som helt passive mottakere av stønad.

Det er lite motiverende hvis tiltakene oppleves som en meningsløs tvangstrøye.

Dermed er det ikke aktiviseringskravene som sådan, men kvaliteten på tiltakene, som er problemet.

I følge Fafo-rapporten «Fortellinger om motivasjon» fra 2012, laget av Djuve og Miriam Sandbæk, er det betydelig frustrasjon hos deltakere i ulike NAV-kurs over å bli utnyttet som gratis arbeidskraft, og over mangel på overgang fra tilrettelagt arbeid til hele faste jobber.

Nyere rapporter viser dessuten at selv NAV-ansatte opplever at de må tvinge personer til å delta på kurs eller tiltak som ingen egentlig regner med at brukerne vil få noe ut av.

Det er nettopp dette som er kjernespørsmålet i debatten om aktiveringstiltak og -krav: Hva er nytteverdien? Det er lite motiverende for både integreringsansatte og de som skal integreres hvis tiltakene oppleves som en meningsløs tvangstrøye.

 

Fare for forskjellsbehandling

Både Fellesorganisasjonen og Fagforbundet, som begge organiserer mange Nav-ansatte, er derfor kritiske til Erna Solbergs forslag.

De mener at kontakten Nav-veiledere har med innvandrere ikke gir dem nok grunnlag for å vurdere om manglende språkferdigheter er årsaken til ledigheten. De har heller ikke kapasitet til å gjøre det. Skal de avgjøre hvem som er gode nok i norsk til å beholde sosialhjelpen, kan resultatet fort bli forskjellsbehandling og at rene tilfeldigheter avgjør.

Målet er svært ambisiøst. Dessverre er det så ambisiøst at det aldri oppnås.

Det er riktig å ha ambisiøse mål i integreringspolitikken, men urealistiske målsettinger kan virke demotiverende. I stedet for å feire det man tross alt oppnår av resultater, skapes det nå et inntrykk av at man mislykkes hele tiden.

Introduksjonsordningen som ble innført i 2003 er et eksempel på den nye aktiviseringslinjen. Det heter at man har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Ordningen innebærer et kurs på to år, og betraktes som selve flaggskipet i Norges integreringsregime.

 

Kan fort bli for autoritært

Minst 70 prosent av de tidligere deltakerne skal være i arbeid eller utdanning innen ett år etter avsluttet program. Målet er svært ambisiøst. Dessverre er det så ambisiøst at det aldri oppnås.

Resultatene varierer fra gruppe til gruppe og kommune til kommune, men resultatene nasjonalt de siste årene viser at mellom 43 og 48 prosent av deltakere har gått ut i arbeid eller utdanning etter endt program.

Når resultatene ikke står i forhold til målkravene, oppstår det en følelse av utilstrekkelighet. Da tyr politikere fort til hardere sanksjonsvirkemidler, slik statsministeren nå tar til orde for i sitt siste utspill.

Handler det mer om velgerfrieri enn om å løse konkrete samfunnsproblemer?

Det kan fort bli for autoritært, spesielt dersom heller ikke sanksjonene har den ønskede effekten, og man vil stramme ytterligere inn. Når slike initiativer kommer midt under en valgkamp, oppstår det et inntrykk av at det hele handler mer om velgerfrieri enn om å løse konkrete samfunnsproblemer.

Man skaper også et inntrykk av at det er manglende vilje til å lære seg norsk som er problemet med integreringen. Det er i beste fall halve historien.

 

Innsats der skoen trykker

For det første er verdt å minne om at det er vanskelig for voksne mennesker å lære seg et helt nytt språk gjennom kurs. Spesielt gjelder dette personer med lite eller ingen utdannelse fra før.

Bare tenk om du selv, som etnisk norsk, måtte flytte til Midtøsten og i voksen alder skulle sitte på skolebenken og begynne å lære deg det arabiske alfabetet og språket. For de fleste ville nok det vært en nokså krevende øvelse.

Så kan det sikkert stemme at enkelte også mangler innsatsvilje. Det er imidlertid ikke der skoen trykker. Det er til syvende og sist ikke dårlige karakterer på norskkurset som forklarer manglende arbeidsdeltakelse, men manglende formell utdannelse eller fagbrev.

Vi lykkes på flere områder bedre med integrering enn våre naboland.

Det er mange tusen polakker og litauere rundt om i Norge som jobber og forsørger seg selv uten å kunne særlig mye norsk. Det de derimot ikke mangler, er solid og etterspurt kompetanse.

Norske kommuner rundt om i landet prøver å gjøre sitt beste i integreringsarbeidet. Sammenlignende forskning viser at vi på flere områder lykkes bedre med integrering enn våre naboland.

Det er potensiale for å få enda flere ut i arbeid, men da bør det satses mer på tiltak som virker, som aktivisering ute i arbeidslivet og lønnstilskudd, fremfor å tvinge folk tilbake til tiltak som ikke har virket.