Kristenkonservativ mobilisering

Vi lever i en mørk, forvirret tid. Familien er i oppløsning, norske myndigheter vil innføre et tredje kjønn, nordmenn er snart en minoritet, de norske verdiene er truet; Israel er truet og norske myndigheter forfølger de kristnes samvittighetsfrihet. Men heldigvis kommer Jesus snart tilbake!

Dette er et lite knippe av grunnsetningene fra Oslo Symposium 2017, de kristenkonservatives samling for politisk mobilisering foran høstens valg. Her samles Norges “listhaugianere” til støtte for Trump, Israel, vekkelse og mobiliserer mot politisk korrekhet. Symposiets besøkstall var i år rekordhøye, med 700 registrerte deltakere. I tillegg sendes det en hilsen til symposiets publikummere “der hjemme” som ser symposiet via TV-kanalen Visjon Norge.

Rundt Oslo Kongressenter møter jeg flere personer som leter etter Folkets Hus. En av dem går kledd med en jødisk kippah (et hodeplagg) og bærer med seg et stort israelsk flagg. Mange av de besøkende er tilreisende, og mange av talerne har reist til Oslo, i hovedsak fra Vestlandet, i ens ærend for å tale Oslo-eliten imot, og det i “Arbeiderpartiets høyborg”, som det så ironisk ble omtalt som i 2015. Jeg viser en eldre mann inngangen, som så utbryter: “så bra det var!” Han har på seg et strikket slips i det norske flaggets farger. Jeg spør om hva som var det beste så langt. “Åh, jeg vet ikke, alt var så bra”, sier han. Men etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, sier han “legen.”

Troen på menneskeverdet fra fødsel til død er kristendommens grunnlag.

Maria Ljones Brekke, KrF.

Legen han referer til heter Katarzyna Jachimovicz. Hun er opprinnelig fra Polen, er katolikk og var praktiserende lege i Norge mellom 2008 og 2015. Hun ble permittert og deretter sagt opp fordi hun nektet å sette inn spiral på en pasient. I motsetning til domstolen, som støttet legekontorets oppsigelse tidligere i år, hylles hun på Oslo Symposium for sitt moralske standpunkt og både inntar og forlater scenen til stående applaus. Hennes tale er spekket med bibelske ordspråk og en bønn om å få frihet til å kunne ta med seg sin tro på jobb. Abort er en av kjernesakene på symposiet, og både tvillingabort og retten til selvbestemt abort kritiseres som “småbarnsmord”.

Oslo Symposium er en kristenkonservativ konferanse som arrangeres hvert valgår i samarbeid med Den kristne ambassaden i Jerusalem, Kristenfolket og avisen Norge I DAG. Konferansen varer i to hele dager, og har en talerliste bestående av 40 talere. Samtlige av disse organisasjonene har et godt utvalg representanter på talerstolen. Tidspunktet er heller ingen tilfeldighet: dette er en feiring av den kristenkonservative lobbyen i Norge og startskuddet for årets valgkamp. 2017-symposiet lanseres på nett som Det viktigste til nå!

På talerlisten finner du politikere fra Frp, KrF Høyre og Partiet De Kristne (PDK), predikanter, misjonærer, aktivister, med flere. Talenes art varierer fra historiske makroperspektiver på utviklingen av den frie og demokratiske sivilisasjonen i Vesten som resultat av kristendom og opplysningstenkere; haugianernes innvirkning på Norges kulturarv; spekket med beretninger om vekkelse, bibelreferanser og kristen historie. Sett under ett har budskapet viktige likhetstrekk med både konspirasjonen om Eurabia, det nye kristne høyre i USA og med Trumps mediehat.

Jeg besøkte Oslo Symposium for første gang i 2015. Den gangen var det kommunevalget som stod for tur. At det nå er stortingsvalget som gjelder, framgikk tydelig av talene. Partiet de kristne uttrykte tydelig ønske om plasser på stortinget og kritiserte øvrige partier for en utilstrekkelig verdikonservativ profil og manglende støtte til Israel. Listhaug sa “man må ikke gå i Pride for å være imot terrorangrep”.

Dette møtte Hareide kritikk av partiets verdikonservative fløy for i fjor da han gikk i tog i solidaritet med ofrene for angrepet på den homofile klubben Pulse i Orlando. Hareide parerte med en kritikk av Frps ønske om å gå inn for eutanasi og tvillingabort. Men mens Listhaug mottok trampeklapp og hedersbemerkningen (“vi er alle listhaugianere”, Sven Anker Hognestad, symposiets konferansier), møtte Hareides tale en noe mer moderert respons.

Det pågår en sivilisasjonskamp.

Erik Selle, Partiet de kristne.

Det finnes gode grunner til å sammenligne retorikken på Oslo Symposium med den amerikanske kristne høyresiden, det såkalt “nye kristne høyre”. Fellestrekk er for eksempel at landet står i en “kulturkrig” eller “kulturkamp”, der tradisjonelle verdier settes opp imot sekulær-progressive syn på blant annet spørsmål som abort, religion i skolen, homofili og innvandring. I år vakte blant annet diskusjonen om et juridisk tredje kjønn oppsikt (“hvorfor stoppe der”, spurte både Listhaug og Hareide retorisk; “Hvorfor ikke innføre fire, fem, seks?”). Uenigheten anses som uoverkommelig, og ambivalens som et tegn på svakhet.

Den såkalte kulturkrigen i USA har røtter i den kristne evangelikalismens vekst på 20-tallet, og tilspisset seg i striden om hvorvidt barna skal lære den bibelske skapelsesberetningen eller evolusjonslæren. Bevegelsens uttalte anti-intellektualisme ble gjenstand for analyse allerede i Richard Hofstadters bok Anti-intellectualism in American life, utgitt i 1964. Men det var på 80-tallet at den kristne høyresiden ble en særlig viktig politisk kraft da de ulike protestantiske menighetene begynte å engasjere seg i abortspørsmålet.[1]

Det som er så fantastisk med Trump er at han gjør det han sa han skulle gjøre. Og journalistene er i sjokk over at han mente det han sa!

Trine Overå Hansen.

Påvirkningen fra den kristenkonservative høyresiden i USA og den karismatiske evangelikalismen, er synlig i hele symposiets uttrykk – fra hyllesten av valget av Trump i USA til regien. Publikum reiser hendene sine og kommer med plutselige utbrudd, eksempelvis «Ja!» idet taleren kommer med sannsigelser om abort og rikets tilstand; «Nei!» eller «Fy!» eller hånlatter når multikulturalismen eller feminismen nevnes – eller regjeringens støtte til organisasjonen som rammes av Trumps “global gag rule”.

Evangelikalsk kristendom har, som vi ble vitne til i fjor, blitt en viktig komponent i valgkampen i USA. Her er det så å si obligatorisk deltakelse på den verdikonservative konferansen Value Voter’s Summit for den som ønsker en nominasjon i det republikanske partiet. Oslo Symposiums mål er trolig å oppnå en lignende posisjon blant de borgerlige partiene i Norge.

I det universet Oslo Symposiums talere befinner seg i, kjemper de en kamp på to fronter. Verdimessig mot feminister og sekulære “eliter”, som ifølge dem står for normoppløsning og kulturell dekonstruksjon av familien og samfunnet innenfra. Alt dette svekker en guddommelig kristen kjønnsmodell og “sannhet”, der menneskeverdet bygger på “kjønnspolaritet”. Men ifølge en NRK-video fins det visst syv kjønn, fnøs Nina Karin Monsen i sin tale, og “bestemte grupper får makt ved å insistere på kjønnsforvirringen”, og refererte til “homolobbyen” og “transene”.

Hvorfor skal homoseksuelle – en liten minoritet – få definere sannhet, spurte Monsen? “Jeg kan ikke bare våkne en dag og føle meg som en indianer på 2,5 meter og så bli operert deretter”, sa Overå Hansen. Slik blir sekulære verdier og likestilling uttrykk for kulturrelativisme og usannhet. På den andre siden kjemper de imot eksterne fiender: “Nordmenn er snart en minoritet”, kunne Carl I. Hagen fortelle. Snart mister vi “det norske” og det kristne, er budskapet. “Det pågår en sivilisasjonskamp”, sa Erik Selle, leder i Pdk.

Jeg var på jubelmøte i USA i forrige uke.

Finn Sæle, redaktør Norge I DAG.

Oslo Symposium vil bringe vekkelse til Norge, til Irak, Syria, og hele verden. Fra talerstolen fortelles det om helbredelsesmirakler i Midtøsten og moskeer som er blitt kristne og blinde som har gjenvunnet både syn og fått “troen på Jesus Kristus”. Men talerne er klar over at å bringe vekkelse og sannhet til landet, koster: Hets og sjikane i offentligheten, kanskje oppsigelse og rettssak, som legen Jachimovicz, eller kanskje vil venstresiden frata menighetene som taler “sannhet” trosstøtten, dersom SV får det som de ønsker.

Både Monsen og tidligere Bergen-ordfører Trude Drevland var der for å snakke om ”medias forfølgelse”. Oslo Symposiums talere ynder å sammenligne seg med martyrer, skulle det være i form av de forfulgte kristne i Midtøsten eller i form av egne møter med mediene. Både i 2017 og i 2017 har talere sammenlignet sin vekkelsesbevegelse med døperen Johannes halshugging fordi Herodes’ regime “ikke ville høre på sannhet”.

Jeg fryder meg over at den fjerde statsmakt mister makten sin! (…) Det er stort sett bare sekulærfundamentalister som jobber i media.

Jan Hanvold

Årets symposium ble grundig dekket av norske medier, og har møtt massiv kritikk, både fra Vårt Land og fra venstresiden. Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, fremkalte unison buing fra symposiets publikum da kritikken fra media og Helge Simonnes ble nevnt. “Han er i ferd med å bli en del av den politisk korrekte eliten”, hevdet Selbekk. “Judaspressen”, kalte Jan Hanvold kritikken mot ham selv og Visjon Norge. Nina Karin Monsen hevdet tørt: “jeg er visst blant de verste”, noe som ble møtt med hånlatter fra publikum.

Kritikken utenfra ser bare ut til å styrke talernes følelse av utenforskap, fremmedgjøring og felles kamp. Og mange av talerne slo tilbake fra talerstolen, og hadde googlet journalistene som hadde skrevet de kritiske nyhetssakene de siste dagene. Steinar Reiten ristet på skuldrene av merkelappen “kristenfundamentalisme“, som Andreas Halse skrev i Aftenposten – og erklærte seg like godt som fundamentalist. “Sann kristen fundamentalisme er å leve i samsvar med Jesu idealer”, sa han, men la til – og det er ikke noe nytt at de kristne forfølges for sin tro. Han fikk applaus.

I NRK-radioprogrammet Ekko i 2015 forklarte Bjarte Ystebø, initiativtakeren bak Oslo Symposium og organisasjonen Kristenfolket, at her kan de konservative “være fri og gi hverandre energi, vi skal si hva vi mener uten frykt fra media av frykt for at de skal stemple oss”. [2] Flere fagbøker, deriblant Religion i pressen, erkjenner at religion diskuteres stadig mindre på de religiøses premisser.[3] Samtidig, skriver forfatterne, diskuteres religion mer og mer i offentligheten generelt. Visjon TV og Norge I DAG er motreaksjoner på denne trenden, der de konservativt religiøse selv setter dagsorden i egne medier.

Denne sterke mistroen til mediene og offentligheten er ikke ubeslektet med Donald Trumps mediehat. Norske medier produserer konsekvent “virkelige falske nyheter,” hevdet Dag Øyvind Juliussen fra Den kristne ambassaden i Jerusalem. Trump hylles også vekselvis fra symposiets talerstol. Anita Apelthun Sæle hevder å se betydelige positive endringer i Trumps USA allerede – blant annet fordi Melania Trump ba fader vår under presidentinnsettelsen. Vebjørn Selbekk har markert avstand til Trump på Dagsnytt 18. Visjon TV-predikanten Jan Hanvold gikk derimot kledd under sin tale med Trump-lue, og via sin Facebook-side erklært at det er en “velsignelse å være i Trump land” og hevder at Gud har “oppreist nasjonen” under et besøk hos menigheten King Jesus Ministry. Tomas Moltu og Trine Overå Hansen fra Pdk talte globalismen i mot og hevdet at landegrensene var et nødvendig vern mot en verdensregjering, hyllet Brexit og kritiserte de norske medienes dekning av Trump.

Norge trenger flere kristenfundamentalister!

Steinar Reiten (KrF)

 Det finnes altså noe uenighet på Oslo Symposium. Men det gjør ingenting. For Oslo Symposium er ikke konfronterende, det diskuteres ikke, det samtales ikke på scenen eller eksisterer noen form for meningsbrytning. Oslo Symposium er en serie med taler som ligner appeller fra én person om gangen, der noen er for statskirke, noen er imot. Noen liker Frp og noen liker KrF. Men ingen kommer til å si at de liker selvbestemt abort, homofilt ekteskap, feminister eller en multikulturell politikk. Og omvendt: alle liker familien, den kristne kulturarven og er enige om at verdier og menneskeverd er viktig og vil ha en norsk ambassade til Israel i Jerusalem.

Det er vel verd å sitte på symposiet sammenhengende, og lytte til de 40 appellene på rekke og rad. Bare slik vil man forstå fenomenet. Det du vil sitte igjen med, er et budskap om at de kristne er forfulgte, at den norske majoritet er truet, medienes konspirasjon, om skumle muslimer som hater, og sannsynligvis en følelse av “noe må gjøres nå!”

Det er mye sinne og frustrasjon som kanaliseres fra talerstolen. Sånn sett er det enda godt at gjennomsnittsalderen på symposiet er langt over 60 år. En publikummer vil mot slutten av dagen neppe skille mellom det den ene og det den andre sa. Det vil neppe være så farlig om de ble framført av en statsråd eller av en perifer frikirkepredikant. Men de vil huske at statsrådene var der.

[1] History of pregnancy in Christianity. Anne Stensvold 2015.

[2] NRK Ekko 10.10.2015

[3] Religion i pressen. Cora Alexa Døvning og Siv Ellen Kraft. 2012.