Labour i rasismefella

Når høyresiden anklager venstresiden for antisemittisme, må man se nærmere på hva det er som egentlig skjer. Historisk sett har jo jødehat vært forbundet med politikkens ytre høyre.

NEW YORK: I Storbritannia koker nå debatten rundt noen Labour-politikeres påståtte antisemittisme – blant konservative politikere og i høyreorienterte aviser som The Daily Telegraph.

De konservative er slettes ikke plettfrie når det kommer til fremmedfiendtlighet, særlig i møte med muslimer, og til og med sine europeiske naboer.

Men det fins en bakgrunn for dette hykleriet, og det har med synet på Israel å gjøre.

Men det er ingen tvil om at en radikal form for antikapitalisme fra tid til annen har glidd over i antisemittisme på venstresiden.

Antisemittisme på venstresiden er ofte et uttrykk for en motstand mot politikken Israel fører mot palestinere, som har gått for langt. Når kritikere av den israelske regjeringen snakker om «zionistene» i stedet for israelerne, kan du være rimelig sikker på at de er radikale i synet på konflikten.

Den tidligere ordføreren i London, Ken Livingstone, er et godt eksempel. Hans påstand om at Hitler var en slags «proto-zionist», er ikke så mye et mislykket forsøk på å komme med et provoserende historisk poeng, som et bevisst sleivspark for å underminere Israels eksistens.

Når Labours partileder Jeremy Corbyn – en annen hardbarket anti-zionist – ikke evner å se hva som er så ille med et veggmaleri i London, der onde plutokrater med spisse neser avbildes mens de spiller Monopol på de nakne ryggene til strevende arbeidsfolk, kan man kanskje tilgi Corbyns motstandere for å sette partilederens Hamas-støtte i sammenheng med en mer foreldet form for antisemittisme.

Kanskje dette er urettferdig. Det kan hende at Corbyns ufølsomme reaksjon bare var lite gjennomtenkt. Men det er ingen tvil om at en radikal form for antikapitalisme fra tid til annen har glidd over i antisemittisme på venstresiden.

Det er ikke lenger en stor forskjell mellom moderate sosialdemokrater og gjennomsnittlige konservative.

Dette skjedde på slutten av 1800-tallet i Frankrike, da Georges Sorel og de revolusjonære syndikalistene anså jøder i de samme banene som veggmaleriet i London framstiller dem. Det kan også sies om de som i dag anser George Soros til å være arbeiderklassens største fiende.

Når man snakker om det politiske venstre, må man trekke noen skillelinjer. I USA plasseres ofte enhver demokrat som mener at regjeringen bør hjelpe samfunnets svakerestilte, langt ute på venstre fløy. Men i Europa og for øvrig gjenstår det lite av den klassebaserte ideologien man før assosierte med sosialismen.

Det er ikke lenger en stor forskjell mellom moderate sosialdemokrater og gjennomsnittlige konservative. Det Corbyn og Livingstone representerer er en sekterisk «hard» venstreside, som i stor grad motiveres av en fiendtlig innstilling til det de oppfatter som vestlig imperialisme (eller «nykolonialisme), og rasisme mot ikke-hvite mennesker.

Trumps holdninger til ikke-hvite mennesker har ikke akkurat vist seg å være så vennligstilte heller.

Ifølge den sekteriske venstresiden er Israel og USA de to landene som tydeligst representerer nykolonialismens og rasismens ondskap. Siden USA har vært Israels urokkelige støttespiller, særlig nå som Binyamin Netanyahus regjering har fått frie tøyler fra President Donald Trump, ser man på den israelske undertrykkelsen av palestinere som et amerikansk-israelsk fellesprosjekt.

Washington og Jerusalem ses på som zionismens to tårn. (Noen inkluderer også New York og Hollywood på grunn av «jødiske penger».)

Det fins mer enn nok grunner til å stille seg kritisk til israelsk politikk, og til amerikanske regjeringer som blindt støtter den. Det er ingen hemmelighet at mange israelere, også framstående medlemmer av Netanyahus kabinett, har en holdning til arabere som med rette kan beskrives som rasistisk. (Ut fra PLO-leder Mahmoud Abbas’ nylige bemerkninger om Holocaust, kan nok han anklages for det samme.)

Og Trumps holdninger til ikke-hvite mennesker har ikke akkurat vist seg å være så vennligstilte heller.

Men det er en ting å stille seg kritisk. Å anse USA og Israel som den verste trusselen mot menneskeheten er noe helt annet. For noen av de mest ekstreme på venstresiden er zionisme og amerikansk imperialisme så grufulle at Israel og USAs største fiender blir venstresidens venner.

Dette forklarer hvorfor noen gladelig unnskylder handlingene til den russiske presidenten Vladimir Putin, og tar propagandaen hans for god fisk.

Ettersom mange på venstresiden så på seg selv som krigere mot rasismen, kunne de umulig se på seg selv som antisemittiske

Det Livingstone og andre muligens ikke innser, er hvor nært bildet deres på amerikansk-zionistisk ondskap ligger høyresidens antisemittiske bilder fra starten på 1900-tallet. Også da ble USA og til en viss grad Storbritannia assosiert med «jødiske penger». Også da antok mange at «den jødiske makta» ble styrt fra Washington og New York. Navnet Rothschild ble brukt på samme måte som Soros brukes i dag.

At Labour ledes av den sekteriske venstresiden er noe nytt. Corbyn var lenge en marginal figur – en eksentrisk mann hvis navn sjelden hørtes utenfor valgkretsen sin i Nord-London. Hans vei mot partilederplassen var nesten like uhørt som Trumps overtakelse av Det republikanske partiet. Men ideologisk sett gir det mening.

Før kjempet Labour, i likhet med tilsvarende partier på venstre fløy, for interessene til det som kaltes arbeiderklassen. De støttet sterke fagforeninger og foretrakk statlig eierskap av nøkkelinstitusjoner som jernbane og postvesen.

Et nasjonalt helsetilbud og en offentlig skolegang var fanesaker for partiet. Mange på venstresiden var også internasjonalister. I Israels første tiår, da venstresiden fortsatt styrte i landet, sympatiserte store deler av Labour med zionismen.

Da israelske regjeringer ble stadig mer militant nasjonalistiske, ble xenofober og sjåvinister i Vesten resolutte Israel-supportere.

Dette begynte å endre seg på 1960- og 70-tallet. Ikke bare hadde Israel blitt en okkupasjonsmakt som styrte palestinske territorier de hadde overvunnet i to kriger, men den venstreorienterte ideologien i Vesten hadde også begynt å bevege seg bort fra klassebaserte saker mot å bekjempe imperialisme og rasisme.

Ettersom mange på venstresiden så på seg selv som krigere mot rasismen, kunne de umulig se på seg selv som antisemittiske, uansett hvor sterk motstanden deres til «zionistene» var. Synet de hadde på zionismen bekreftet snarere identiteten deres som antirasister.

I mellomtiden skjedde det en parallell endring på høyresiden i Israel, Europa og USA. Da israelske regjeringer ble stadig mer militant nasjonalistiske, ble xenofober og sjåvinister i Vesten resolutte Israel-supportere.

Det er derfor Toriene i Storbritannia, som før kan ha sett på det jødiske folket med betydelig mindre godvilje, nå med god samvittighet anklager Labour-politikere for å være antisemitter. De elsker tross alt Israel, kanskje litt for mye.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen