Årets norgesferie lærte meg at politikk virker

Så har vi flydd hjem, gjennom halve Europa. Altså, vi har tatt SAS fra Kirkenes til Oslo.

Det er på tide å oppsummere #jaktenpådetgodeliv. Det har vært et eventyr og en 5000 kilometer lang bobiltur rundt hele kysten fra Oslo til Tromsø, fulgt av Hurtigruten til Kirkenes.

På et eller annet mirakuløst vis fikk jeg med meg kone og tre unger (hør mer om det her). Den eneste som ble igjen hjemme var katten.

Men det har ikke bare vært en familietur – det har også vært en politisk reise. Jeg har snakket med utrolig mange folk som har fått til gode ting i politikk, i frivilligheten og i arbeidslivet. Reisen kunne vart, ikke bare en måned, men et år, flere år. For det er mange steder folk skaper gode liv og helt vanlig hverdagsmagi i Norge. Noen lærdommer kan vi likevel trekke.

Lærdom én: Politikk virker.

De stedene folkevalgte i samarbeid med fagfolk, frivillige og næringsliv får jobbe langsiktig med å løse problemer, skapes det kommunal hverdagsmagi. Det høres kanskje banalt ut, men er likevel viktig. En av de viktigste ideologiske skillelinjene, også i det moderne Norge, går mellom dem som mener at politikken forkludrer mer enn den forløser.

Det er et helt legitimt standpunkt at man bør overlate så mye som mulig til markedet og det private initiativ. Det skaper også gode liv. Men for færre. Og det blir ikke den samme dugnadsånden som gjør at folk inviterer deg og møter opp for stolt å vise frem hva akkurat vår kommune har fått til. Trepartssamarbeid og solide velferdsordninger er ikke noen motsetning til høy grad av frivillighet, og vellykket næringsliv. Tvert i mot. Det skaper nettopp dette ­– noe som også støttes av forskning.

Det er et retningsvalg kommunene skal ta, men om det er noe sommerens tur har gjort meg overbevist om, så er det at ensidig tro på mer marked i kommunene er en dårlig idé.

Lærdom to: Vi har mer til felles her i landet enn det som skiller oss.

Enten det er i Flesnes i Troms, på Høylandet i Trøndelag eller i Haugesund i Rogaland, forstår vi verden rundt oss ganske likt. Vi er mange som tenker at politikkens fremste oppgave er at hverdagen skal bli litt bedre, og at godene og byrdene i samfunnet skal bli fordelt på en rettferdig måte. Vi reagerer stort sett på politiske vedtak når man er uenig i de vedtakene, fordi de fordeler ressurser på en annen måte enn det som oppleves rettferdig og forutsigbart, ikke på grunn av en identitet som bergenser, jærbu eller nordlending.

Samtidig vet vi at avstanden til makten oppleves annerledes når man er langt unna makten – naturlig nok. Forskere fra Universitetet i Tromsø har for eksempel vist at den politiske tilliten blir lavere jo lengre unna Oslo man kommer. I fjor høst kom Tankesmien Agenda med et demokrati-notat som også pekte på geografiske forskjeller i politisk tillit i Norge. Senterpartiets suksess på meningsmålingene er uttrykk for noe av det samme. Sp har vært en tydelig stemme for desentralisering av makt, og det er et budskap som treffer mange i Norge i dag.

Et nytt stortingsflertall etter valget i 2021 bør reversere de mest skadelige sidene av regionreformen.

Det å flytte makt og myndighet sammen i gigantiske enheter, enten det er befolkningsmessig, som Viken, eller geografisk, som i Finnmark og Troms, er en dårlig idé. Det svekker politikkens mulighet for å være tett på menneskers liv. Det er høyst uklart om det blir mer effektiv ressursbruk, tilliten til sentrale institusjoner svekkes med svakere tilstedeværelse, og innlysende lokale løsninger blir vanskeligere i møte med regelverk og vedtak som lages et annet sted. Det burde ikke være nødvendig.

Jobber og levende bygder og byer i hele landet er ikke bare hyggelig og demokratisk, det er også nødvendig for at vi skal kunne dra nytte av det rike ressursgrunnlaget vi har i Norge. I et notat fra 2017 tok Tankesmien Agenda for seg nettopp disse begrunnelsene for at gode liv i hele landet er god politikk.

Et nytt stortingsflertall etter valget i 2021 bør reversere de mest skadelige sidene av regionreformen. I tillegg trenger vi en langt mer ambisiøs plan for utflytting av statlige arbeidsplasser, bedre digital infrastruktur, bygdeskoler, møteplasser og mer spredning av virkemidler for næringsutvikling – slik Agenda også har foreslått i et notat.

Lærdom tre: Vi bør erstatte mål- og resultatstyring med en tillitsreform.

En annen versjon av denne lærdommen er: Det går an å spare seg til fant. Når vi skal løse offentlige oppgaver, lønner det seg å tenke: hva er det som lønner seg på lang sikt? I Songdalen, snart sammenslått med Kristiansand, bruker de ifølge ordføreren mer penger enn mange andre kommuner på hjemmesykepleie. De som jobber i hjemmesykepleien slipper å bekymre seg for privatisering av jobben sin eller lite fleksible lister over oppgaver. De får bruke sunt faglig skjønn og vett, fremfor å følge et Excel-ark med resultatmål. De gjør ganske enkelt det som trengs for at folk skal ha det bra hjemme lenge.

Det hele er et resultat av godt trepartsamarbeid i kommunen, og frivillige ildsjeler. Det blir dyrere i ett ledd. Men her er rosinen i pølsen: kommunen sparer det inn igjen på kostnadene til sykehjem. En sykehjemsplass er nemlig utrolig mye dyrere enn noen timer med hjemmehjelp.

Hvis ildsjeler får frihet til å jobbe, så skaper de magi.

Også i Bodø kommune finner man et godt eksempel på at man sparer penger ved å gjøre oppgavene skikkelig i leddet før. I Bodø har de satset tungt på å gi bostedsløse et skikkelig tilbud. Det gir et hus det er godt å bo i, og det koster. Men kommunen bruker samtidig betraktelig mindre penger enn de gjorde da de satte folk i hospitser og campingplasser til høye kostnader, både økonomiske og sosiale.

I Gloppen er de rå på integrering. De bruker – igjen – mye ressurser på å få folk igjennom Gloppen-programmet (ordfører Leidulv Gloppestad (Sp) og Faisal Mohamed Hilowle er de to på bildet øverst). Det er dyrt. Men de får innvandrere som ender opp med fagbrev og jobb – noe som selvfølgelig lønner seg for samfunnet på lengre sikt. Hvis ildsjeler får frihet til å jobbe, så skaper de magi. Det er ikke mål- og resultatstyring som har skapt de beste eksemplene, de folk forteller om med stolthet. Det begynner med ekte problemer og at folk får friheten til å løse dem med sine egne kloke hoder.

Lærdom 4: Små samfunn kan løse store spørsmål.

Dette henger sammen med mulighetene til å utvikle politikk lokalt. I Re kommune i Vestfold slet de med dårlig miljø på skolene og mye mobbing. Så utviklet de SMART-modellen, etter eget initiativ. Slik snudde de oppvekstpolitikken i Re kommune på en måte som gjør at de nå holder kurs i hele landet. I Vega kommune ansatte de en teknisk sjef fra Sverige. Han endte opp med å inspirere hele kommunen, som nå har et av landets beste skolemattilbud. Gratis varm lunsj til alle elever i grunnskolen, til 20 kroner per elev, og en stolthet for hele kommunen.

En siste betraktning.

Til slutt vil jeg dele en siste betraktning, som er både vond og god på samme tid.

Omtrent samtidig som turen var over fikk vi sjokkbeskjeden om at Ingrid Aune, ordfører i Malvik var omkommet i en ulykke. Malvik er et av stedene jeg besøkte på reisen.  Ingrid var en nær venn, og jeg har skrevet om henne her. I stedet for spennende valgkampstart, ble det begravelse i Hommelvik.

Den dagen, i all sin dype sorg, viste hvilke verdier som finnes i dette samfunnet.

Store deler av det «offisielle» Norge var til stede. Men det slående var hvordan tallrike venner fra Oslo, og fra mange andre steder i Norge, fant sammen med lokalsamfunnet og familien. En av de tingene som ble uttrykt oftest var en takknemlighet for at vi fikk lov å dele sorgen.

Vi har en helt spesiell kvalitet i dette landet, hvor forskjellene er små, motsetningene er små og hvor vi kommer sammen når det virkelig teller.

I Hommelvik og Trøndelag var hele samfunnet dypt preget av det som hadde skjedd. Korpset, kulturskolen, det lokale næringslivet, de lokale organisasjonene. Alle deltok på sitt vis gjennom den lange, tunge dagen. Alle snakket om Ingrid Aunes engasjement for alt fra heltidsstillinger, kommunal frukthage til nedrustning og internasjonalt fredsarbeid. Slik ble Ingrids liv også et bilde på de mange, mange oppgavene norske lokalsamfunn møter – og finner ut av.

Kirken var altfor liten for alle som ville delta, også bedehuset var fullt. Samtidig stod hundrevis på grasbakken utenfor, og fulgte seremonien i duskregnet, i stillhet.

Da presten leste opp fra kransene, sprakk det opp flere smil i tårevåte ansikt. Her var hilsener fra samtlige politiske partier. Men det mest slående var spennvidden, alt fra eritreisk vennskapsforening til heimevernets lokallag og frisør og elektronikkbutikk var representert. Typisk Ingrid. Men også typisk Norge.

Vi har en helt spesiell kvalitet i dette landet, hvor forskjellene er små, motsetningene er små og hvor vi kommer sammen når det virkelig teller. For å løse det i fellesskap.

Det er det, når alt kommer til alt, som skaper gode liv.

Les alle artikler fra Trygve Svenssons norgesferie her: